24 desember

I dag er det selveste julaften og jeg har tatt min første dusj etter et par uker uten å ha vært i nærheten av vann. I en annen forstand har jeg i grunn tatt meg vann over hodet ved å tro at jeg kunne la vær å delta i verden og la ting flyte vilt inne mellom fire vegger. Nå lukter jeg godt, en annen lukt enn det jeg er vant til. De har ikke de samme såpnene her. Hjemme brukte vi Lano og her bruker de Palmolive. Den er både dyrere og lukter liksom mindre såpete. Det dufter av tropiske aromaer. Uvant, men jeg liker det. Nå er klokken 10:00 og jeg sitter på det tragiske rommet i ett eller annet hus jeg ikke kjenner til. Jeg har ikke vært rundt å sett, så jeg aner ikke hvor stort det er her, hvem andre som er hel, eller hva som befinner seg her. Håndklærne her er hvite og myke. Ikke like harde og utvaskede som hjemme. Jeg vet ikke om damen som tok meg med hit har fortalt meg hva jeg skal gjøre her. Jeg vet ikke engang om hun har fortalt hva hun heter. Akkurat i det tankene mine slår over på henne kommer hun inn døren. Den er ikke låst i dag. Tror de at jeg skal stikke av? Hvor hen i så fall? Jeg har jo ingen å gå til. I dag har hun ikke tatt på seg sminke. Hun har på seg en lang, langermet velurkjole. Den kler henne. Hun blir vakrere for hver gang jeg ser henne. Kanskje fordi hun løsner litt mer opp for hver gang. Jeg sitter naken i sengen, slik jeg alltid gjør og hun skvetter litt til når hun kommer inn og snur ryggen til meg. ”Jeg har noe til deg.” sier hun. Hun har en firkantet pappose i den ene hånden. Den er hvit med noen svarte detaljer på. Sommerfugler og blomster. Hanken er laget av halvfet, tvinnet tau i svart. Jeg skjønner at hun ikke kommer til å snu seg mot meg før jeg kler på meg, så jeg tar det hvite håndkleet jeg har slengt over kontorstolen og surrer det rundt meg. Hun snur seg mot meg, smiler bredt og strekker frem posen. Jeg reiser meg opp, stiller meg litt på tå og lener meg fremover, med hendene bak ryggen. Jeg vet ikke om jeg skal ta i mot den. Jeg biter meg litt i leppen og plasserer foten godt ned mot gulvet igjen. ”Bare ta den. Jeg har kjøpt den bare til deg.” sier hun og smiler. Hun senker armen og kommer gående mot meg. Tar hendene sine på skuldrene mine og dytter meg forsiktig bakover til jeg treffer sengen. Jeg setter meg ned og hun plasserer posen ved siden av meg i sengen. Opp av posen plukker hun opp en tung, stor ball av tøy. Det er svart sateng og jeg kan skimte noen azurfargede detaljer. Hun rister løs stoffet og det flagrer ut i luften. Det er en nydelig kjole. ”Jeg tenkte at de blå detaljene kunne stå i stil med det vakre, røde håret ditt.” sier hun og fortsetter å smile. ”Den er nydelig.” svarer jeg henne beskjedent. ”Prøv den, da vel!” sier hun, med en overivrig stemme. Jeg reiser meg opp av sengen, løsner håndkledet, slik at det faller sammen i en haug bak meg. Jeg tar kjolen etter stroppene og damen snur seg rast med ryggen mot meg igjen. Jeg er ikke vant til at folk er så redd for hud. Jeg tar det som en selvfølge og tar ikke hensyn til at hun kanskje ikke synes noe særlig om det.
Jeg løfter kjolen over hodet og den sklir ned langs den smale, bleke kroppen min. Stroppene er egentlig bare to brede silkebånd som skal knytes i nakken. Jeg løfter håret mitt og slenger det over den ene skulderen, bøyer hodet fremover og klarer å knytte en sløyfe bak der. Jeg kremter for å få damen til å snu seg og hun tar hintet. Hun snur seg og hendene er foldet fremfor haken hennes. ”Wow, Cassandra. Den er sitter som et skudd. Du ser helt fantastisk vakker ut.” Nå legger hun de foldede hendene på hvert sitt kinn, som om hun nesten begynner å gråte. ”Hvis du vil så kan du spise middag hos oss i dag. Feire jul sammen med meg og mannen min.” sier hun og smilet kommer tilbake. Hendene hennes senkes med mot lårene og hun fikler med kjolen som om hun er litt nærvøs for hva jeg kommer til å svare. ”Hvor er vi nå, hvis vi ikke er hos deg?” Hun kikker på meg som om dette er noe jeg burde visst, men skjønner straks at jeg ikke henger i det hele tatt. Nå kommer hun mot meg igjen, som i stad og plasserer meg ned i sengen. Hun flytter posen og setter seg ved siden av meg. ”Du er på et spesielt hjem. Et ungdomshjem for ungdommer som ikke har hatt det så trivelig. Vi er her for å hjelpe deg.” Hun stryker meg i håret mens hun forteller. Trivelig. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er nå slik hele livet mitt har vært, bortsett fra at denne måneden har vært litt annerledes. Jeg har bare ikke mistet en mamma før. Bortsett fra det er alt som det alltid har vært. ”Vi skal se ”Tre nøtter til Askepott” nede hvis du vil holde oss med selvskap.” sier hun mens hun reiser seg opp. Hun fortsetter; ”Tenk på deg jeg sa. Jeg vil veldig gjerne at du blir med hjem til middag.” Hun snur seg og går ut døren. Før hun lukker den helt stikker hun hodet og en hånd frem, smiler og vinker litt barnslig. Jeg vet allerede at jeg skal takke ja. Det høres fint ut. En dame og en mann. Jeg vet ikke hva de heter, men hva betyr vel det. Bare det faktum at noen fortsatt bryr seg om meg gjør meg varm i kroppen. Jeg har fokusert på de gale tingene. Julen har mistet seg selv, for nå har til og med jeg druknet i det materielle. Jeg har glemt gavene og tingene, luktene og maten. Nå tenker jeg bare på at jeg ikke skal feire selveste julaften alene, men sammen med noen fremmede som bryr seg nok til å ta en fremmed inn til deres hjem.
Hvem er Cassandra? Jeg har fundert på dette med navn tidligere. Lucas, Elma og Iris. De har alle tre fått tildelt navn som gir dem en mening. Beskytteren, regnbuen og lyset. Men hva er en Cassandra. Jeg smaker på ordet. Damen har lagt lapptoppen min i kofferten. Jeg kobler den opp og setter meg ved bordet. Kontorstolen er hard og det er litt rart å sitte i den. Så blir jeg sittende å lese i flere timer om Cassandra.”Apollo er en av de viktigste skikkelsene i greskromersk mytologi. Han er kjent som guden over lyset og solen, sannheten og spådommen, medisin, helbredelse, musikk, poesi og kunst; for å nevne noe. Apollo var en formidabel bueskyter. Han ble kalt ”Guden med buen” og ”Guden med sølvbuen”. Han var beskytteren av byen han levde i. En skytsgud; en skytsengel.” Det høres ut som Lucas. Min skytsengel. Jeg fortsetter; ”I gresk mytologi er Cassandra elskeren til Apollo. Han elsker henne over alt på jord, men når hun ikke gir tilbake kjærlighet til Apollo kaster han en forbannelse over henne. Cassandra kunne spå skjebnen, det var hennes evne, men etter Apollos forbannelse ville ingen tro Cassandras spådommer.” Cassandra. Det er meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll og visste hva som skulle skje. Jeg trodde jeg elsket julen, helt til jeg husker at jeg aldri tidligere har satt pris på den. Jeg aner jo ikke hva som kommer til å skje. I det øyeblikket jeg sier ”Nå er nåtid.” – så er den såkalte nåtid allerede blitt fortid, og jeg havner i en ny nytid, som for noen sekunder siden var fremtid. Man aner ikke hva som kommer til å skje. Ikke jeg i alle fall. Jeg er for naiv til å spå noen fremtid. Man kan ikke spå fremtiden dersom man hele tiden glemmer fortiden. Da er jeg i grunn dømt til å gjenta den.

23 desember

Det er bittelille julaften. Jeg er ikke hjemme og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg sitter på et rom som ikke er mitt. En enkelseng, ikke noe hårete ullteppe ved siden av sengen, ingen brokadestol, ikke noen klær som ligger strødd utover. Bare en enkelseng og et skap og et lite bord med en stygg kontorstol. Det er kun fire vegger og en tredør. Fire kremvite vegger og en stor kuppel i taket. Den lyser opp hele rommet. Det er veldig lyst. Så lyst at veggene, til tross for hvor lite rommet egentlig er, virker uendelig store. På den ene veggen henger et grusomt bilde av ett eller annet landskap, som kan se ut som det er på vestlandet et sted. Hvem enn dette er sitt rom har de veldig hardt prøvd å få det til å se litt julete ut ved å plassere et minijuletre på det lille bordet. Jeg sitter i sengen og lengter etter vinduet mitt og det pusete teppet. Jeg sitter her og lurer på hvor jeg er og hvorfor jeg er her. Jeg lurer på hva damen og mannen som kom innom i går egentlig ville. Jeg har fortsatt på meg den samme kjolen som jeg hadde på meg da jeg gikk hjemmefra i går. Cassandra heter jeg, og julen er, som jeg ønsket, snart over. Hvem er Cassandra og hva har hun gjort for å fortjene alt dette? Det er bare meg selv, og alt er til min egen fortjeneste. Jeg sagt til mamma at jeg var glad i henne og oppfordret henne til å våkne sammen med meg og gjøre klar huset. Vi skulle pyntet treet og sprayet vinduene med syntetisk snø. Jeg skulle latt Snefryd stå i fryseren og så skulle jeg latt mamma hilse på henne. Hun ville også blitt svært glad i henne. Jeg skulle vært flinkere til å lage min egen frokost, kanskje laget noe fint til mamma. Jeg skulle latt tvillingene være tvillingene, de er jo tross alt mine beste venner. Jeg skulle fortalt Lucas hva han betyr for meg, gitt han den nydelige stjernen på himmelen og kysset han under misteltegnet. Jeg skulle tatt vare på de få menneskene rundt meg som jeg visste var glad i meg. Nå er alle sammen borte og jeg sitter i et rom i ingenmannsland og ser på en kremhvit vegg. For første gang i hele desember kjenner jeg en veldig dårlig følelse i magen. Jeg har lyst å gråte og jeg har lyst på en blå sukkerpastill av typen som fikk alt til å føles bedre. Jeg vil legge meg ned i sengen sammen med mamma og sove sammen med henne i all evig tid. Nå virker evigheten lengre enn noen gang. Jeg kan ikke en gang se på stjernene, jeg har ikke noe vindu. Julen er ødelagt og jeg har mistet meg selv på veien. Mens jeg sitter i sengen og kjenner at tårene kommer trillende banker det på den trehvite døra. Jeg reiser meg ikke opp. Hvorfor skulle jeg åpne døren i et rom som ikke er mitt. Det er ikke mitt ansvar. Det trengte jeg ikke heller, for rett etter bankingen kan jeg høre et relativt høyt klikk. Noen låser opp og kommer snikende inn. Det var damen. Hun har sluppet ut håret og det henger så vidt og vipper over skuldrene hennes. Hun smiler og setter frem en koffert. ”Du kan ta en dusj -”, hun peker en eller annen plass ut i gangen. Jeg ser ikke hvor jeg skal dusje. ”så kan du skifte.” Hun smiler bredt til meg. Jeg smiler ikke tilbake. Nå begynner jeg å gråte ordentlig. Det svir i halsen og hodet mitt banker. Jeg får blodsmak i munnen som om det har blitt slått en sprekk i hjertet mitt og det pumpes blod over alt inni meg. Jeg blir varm og føler meg skyldig. Damen sukker litt før hun kommer inn og setter seg ved siden av meg i sengen. Jeg blir dårlig når jeg ser det patetiske blikket hennes. Øynene hennes skinner og hun legger hodet litt på skakke mens hun stryker meg i håret. Hun bryr seg vel ikke om meg. Og heller ikke om mammen min som ikke er levende lenger. Hun bryr seg ikke om noe, bare later som og det ynkelige blikket hennes er så lett å se gjennom. Jeg snur hodet mitt vekk fra henne. ”Det var ikke din feil.” sier hun plutselig. Jeg fester blikket mitt på henne igjen. Tårene slutter å trille. Ikke fordi jeg ikke er lei meg fortsatt, men fordi jeg nå bare er irritert. ”Kan dere hente Lucas?” spør jeg henne. ”Hvem er Lucas?”, nå flytter hun seg litt lengre unna, som om hun gjør seg klar for en lengre samtale. Det skjer ikke. Jeg svarer henne bare kjapt; ”Det er kjæresten min. Han må få stjernen jeg har kjøpt til han.” ”Lucas, ja. Han kommer nok ikke.” svarer hun meg. Nå har hun ikke lenger det medlidene blikket. Bare et tomt blikk. Hun minner meg om en slu rev der hun sitter med de høye kinnbeina og de smale øynene. Jeg snur meg vekk fra henne tydelig nok til at hun burde forstå at hun ikke er velkommen inne her. Hun reiser seg og går. Hvor er Lucas og hva mener damen med at hun ikke kommer? Han er jo glad i meg. Han er nødt til å være glad i meg. Han var jo der den dagen, helt uten videre, og gav meg gleden tilbake igjen. Det må da bety noe? Hva pokker skal jeg gjøre nå? Det er julaften i morgen og jeg har ikke savnet julen mer enn jeg gjør nå. Jeg har ikke TV.. ingenting. Jeg har lyst å våkne tidlig i morgen og se ”Tre nøtter til Askepott” sammen med mamma. Nå er alt gått til helvette. Jeg ødela hele julen. Jeg forstår ikke noe. Jeg skjønner ikke hvor alt gikk galt. Det slår meg mens jeg sitter her at jeg ikke har vært på skolen på lenge. Jeg tenker på alt jeg har gått glipp av. Jeg fikk ikke levert inn oppgaven om julen. Hadde jeg levert den slik jeg tolket den hadde læreren tatt den med seg inn på lærerværelset og latt andre lærere lese den, gispe til hverandre og ikke brydd seg om hvor velskrevet den var eller hvor reflektert jeg er. De hadde hvisket til hverandre om at ”noe måtte være galt her” og de ville invitert meg med på et møte og vi hadde kanskje snakket sammen og de kunne kanskje stanset all denne galskapen. Men jeg gav opp alt og bestemte meg for å legge meg ned i sengen og ikke bry meg om julen, mamma og livet i seg selv. Nå har jeg kastet alt vekk for ingenting. Hvis man gir noe så får man noe tilbake. Man hva får man hvis man gir faen? Nå sitter jeg alene i et ukjent rom. Jeg sier som Hamsun; ” Lykkelig? Neida! Om lykken kom så ville jeg bare se lenge på den og stirre på den, så ukjent ville den være.”

22 desember

Jeg sovnet i sengen min i går kveld. Lå stort sett hele dagen å prøvde å få noen minner fra dagen før, men husker fortsatt ikke stort. Det er som om en bit av et puslespill er blitt borte; både hukommelsen og Lucas. Men jeg føler meg bedre, til tross for at den lille biten som mangler i minnet gir meg et snev av angst. Jeg våkner med et smil. Vi er ferdige på skolen, så det slipper jeg å bekymre meg for i dag. Ingen skole, ingen bekymringer. Jeg er sulten. Det er som om jeg har våknet opp fra en vondt drøm. Ingenting har skjedd. Jeg er skremmende redd for at mamma fortsatt ligger der nede uten pust, men det er jeg på en måte blitt vant til. Det er best på denne måten. Nå blir hun hos meg for alltid, og jeg kan vise henne at jeg er i stand til å ta vare på meg selv og henne. Ingen problem. Klokken er rundt fire. Jeg sov tungt i natt. Tungt og godt. Magen rumler mens jeg ligger på magen i sengen, med hodet vendt mot vinduet. Jeg går reiser meg delvis opp i sengen, setter beina på det hårete teppet ved siden av sengen og senker skuldrene. Jeg lukker øynene og henger litt med hodet et øyeblikk bare for å bekrefte at jeg er tilstede. Jeg kjenner på min egen pust, rusker føttene forsiktig i teppet og stryker meg selv på lårene. Omsider går jeg ned for å ordne meg noe å spise. Klokken nærmer seg åtte og jeg har ikke gjort annet enn å slappe av, spise og faktisk sett på tv. Jeg så på nyhetene og det slo meg at jeg har gått glipp av veldig mye. Jeg har gått glipp av at mennesker har løpt rundt som gale kyr for å ordne alle julegavene før jul. Jeg har gått glipp av forskjellige drap og ulykker som har skjedd rundt omkring i Norge. Jeg har gått glipp av politiske diskusjoner og sladder om kjendisene. Min verden har rett og slett stått stille. Mens tiden stod stille hos meg, har julen tatt av med vinden og jeg har ikke merket så mye til den siden begynnelsen av desember. Like greit. Jeg savner den ikke. Ringeklokken ringer. Jeg er overbevist om at det er Lucas, så jeg kaster meg opp fra sofaen i stuen og løper mot døren. Åpner i all iver og smiler bredt når døren åpner seg. Det står en mann og en dame utenfor. De smiler ikke. De kikker bak meg og spør om jeg er Cassandra. Ja, jeg er Cassandra; hva enn en Cassandra er. De går inn, på samme måte som Lucas gjorde i går. De går bestemt inn uten å si spesielt mye. De ser på hverandre, nikker og ser seg rundt. Damen en så stram hestehale at øynene hennes nesten får litt katteaktig form. De øye kjevebeina og den spisse nesen gir henne et karakteristisk utseende. Hun er svært høy og slank, iført skjørt i knelengde og en bluse med en pen jakke over. Hun har med seg en pen veske som ser ut som den rommer det aller meste. Hun smiler ikke. Bare ser seg rundt, snuser i lufta som en katt. Mannen er ikke like attraktiv som kvinnen. Han er sjeggete og dressen hans er lysebrun. Han ser ut som en utbrent lærer på en eller annen kreativ skole. Han smiler ikke akkurat han heller, men blinker litt sakte mens han nikker. Jeg vet ikke helt hva det skal bety, eller hva de vil. Men jeg prøver meg på å fortelle dem at de sikkert er kommet feil. Før jeg får sagt stort mye spør de etter mamma. Sandra. Min vakre mamma som ligger og sover vekk evigheten inne på soverommet sitt. De vandrer inn på kjøkkenet. Mannen får øye på den lille posen jeg fikk hos Lucas. Den ligger fortsatt på kjøkkenbenken. Han løfter den opp og ser på damen. De rister litt på hodet og sukker i kor. Jeg blir stående og se på dem uten å forstå helt hva som er galt. ”De reparer meg.” sier jeg og smiler til dem. Det går opp for meg at jeg ikke har annet enn en lørvete t-skjorte og en liten hvit truse på meg. Jeg ber dem om å føle seg som hjemme mens jeg går opp å skifter. De nikker uten å si så mye, så går jeg opp trappen igjen. Jeg kan høre at de lusker rundt omkring; mannens subbete loffing og damens pensko som klinker mot parketten. Jeg går inn på rommet og finner frem en kjole som henger over brokadestolen. Jeg plukker opp en ganske sommerslig kjole. Den er gul med orange og grønne blomster på. Den har tynne stropper og et slags belte i samme stoffet som kjolen. Jeg nikker til kjolen før jeg kaster den over stolen igjen, for å bekrefte at det er den kjolen jeg vil ha på meg, som om kjolen vet hva jeg tenker. Jeg kler av meg t-skjorten og hører samtidig at menneskene, som jeg ikke aner hvem er, snakker til hverandre nede. Jeg tar på meg kjolen og strammer den bak. Finner frem et hårstrikk og prøver å lage en hestehale like stram som damen der nede har. Før jeg vet ordet av det hører jeg at de kommer opp. Damen kommer inn på rommet mitt og forteller meg at jeg skal bli med dem en tur. En tur? Det er sikkert akkurat det jeg trenger. Jeg kjenner at jeg blir ganske lettet over at noen bryr seg nok til å komme å la meg delta i deres hverdag. Damen strekker frem hånden sin og smiler. Endelig smiler hun. Hun er så mye vakrere når hun smiler. Jeg smiler tilbake og legger den lille hånden min inn i hennes. Vi går ned sammen og mannen går bak oss.

21 desember

En hel dag har forsvunnet og jeg vet ikke hvor den ble av. Jeg våknet den natten og kjente på meg selv at ikke alt var som det skulle. Mamma lå ved siden av meg fortsatt. Kroppen hennes var kald og huden hennes var blå. Noe var ikke som det skulle. Jeg våknet den natten. Natten til dagen som ble borte. Når jeg våknet kjente jeg en trang for noe, men visste ikke helt hva. 20. desember eksisterte ikke. Jeg husker svært lite. Husker at jeg skalv og følte meg dårlig. Kanskje var det sigaretten jeg hadde røyket dagen før, kanskje var det den illeluktende moren min, eller kanskje jeg rett og slett måtte få i meg noe mat. Jeg husker dette og at jeg sovnet igjen, med tungt hjerte. Morgenen etter ringte det på døren. Jeg kunne ikke forstå hvem det kunne være. Det var 20. desember og noen ringte på døren så tidlig som i åttetiden. Jeg tok på meg mammas morgenkåpe og gikk ut i stua. Det var begynt å lysne ute. Ikke mye, men litt sånn diffust lys. Jeg gikk ut mot gangen og sto foran ytterdøren. Jeg stod i et halvt minutt og kikket spent på døren. Dersom det ringte på en gang til måtte det være noen viktige. Hvis ikke var det bare å gå å legge seg i sengen igjen. Jeg var trett. Selv om jeg hadde sovet i flere timer. Mens jeg stod der kikket jeg på meg selv i speilet som henger i gangen. Øynene mine var røde og det lange håret mitt stod til alle kanter. Den illsinte lyden av ringeklokken som skrek skremte meg og jeg hoppet frem mot døra, som om jeg var redd for at det var for sent og at denne mystiske morgenfuglen allerede hadde gått. Døren åpnet seg og utenfor stod Lucas. Jeg ble så glad da jeg så han at jeg kastet meg over han og la de spinkle armene mine rundt halsen hans. Han omfavnet meg ikke tilbake, men mumlet meg inn i øret; ”Hvor i all verden har du vært?” Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg hadde jo vært her inne hele uka, men samtidig føltes det ut som det bare hadde gått noen timer, som om jeg ikke hadde vært mentalt til stede i det hele tatt. ”Takk for at du vekket meg.” svarte jeg han, uten å forklare hvorfor jeg ikke hadde vært å se til på en stund. Han løftet hendene mine vekk fra seg og inviterte seg selv inn. Han gikk inn i gangen og kikket seg litt rundt. Jeg lukket døren og ble stående å se på han bakfra. Lyden av at han snuste rundt i luften skremte meg. ”Det lukter litt rart her nå.” sa jeg bare for å bekrefte mistanken hans. Han gikk videre innover uten å si stort mer. Når han kom inn til kjøkkenet satt han seg ned ved kjøkkenbordet. Jeg satt meg på andre siden av bordet. Han så på meg. De store brune øynene hans så seriøse ut. ”Går alt greit med deg, Cassandra? Vi er bekymret.” Han sa ”vi”, som i han og tvillingene. ”Jeg har noe til deg.” Han tok hånden ned i lommen på kordbuksene. Han tok opp en liten plastpose og la den midt på bordet. Han så på meg med et blikk som ba meg om å ta posen. Jeg strakte hånden min og la den oppå posen. Akkurat i det jeg skulle til å dra den til meg la Lucas hånden sin oppå min. ”De vil få deg til å føle deg bedre.” Sa han og jeg kunne endelig anntyde et lite smil. Ikke et sånn smil som munnen står for, men det smilet som glimter i øyet. Han tok til seg hånden igjen, reiste seg opp og gikk til skapene. Han fant frem et glass og fylte det med vann. Jeg satt med posen i hendene, men kikket ikke på den. Bare på Lucas som endelig hadde kommet for å redde meg. Han skulle fikse meg og fortelle meg at alt skulle gå bra og at han aldri skulle forlate meg. Endelig. Han satte seg tilbake på stolen og dyttet glasset med vann mot meg. ”Kikk oppi posen, da vel.” sa han. Nå smilte han med hele ansiktet. Jeg smilte tilbake. I posen lå noen små piller. De var lyseblå og så ut som små sukkerpastiller. Jeg tok opp en og lot den ligge i håndflaten min. Jeg studerte den. ”Mamma er død.” sa jeg ganske plutselig, uten å fjerne blikket fra den lille pillen. Lucas ble sittende i stolen. Smilet forsvant brått og han løftet litt på øyebrynene, som om han ikke forstod hva jeg sa. ”Hun sovnet inn, tror jeg. Jeg klarte ikke vekke henne. Hun hadde bare så vondt i kroppen.” Lucas kikket på meg. Han nikket. Bekreftet at han hadde forstått det jeg hadde sagt og pekte på pillen i hånda mi. Jeg la den på tuppen av pekefingeren. ”Du vil føle deg mye bedre.” Jeg la pekefingeren på tungen og pillen skle nedover halsen på meg. Jeg drakk opp glasset med vann. Lucas reiste seg opp av stolen og kom gående mot meg på andre siden av kjøkkenbordet. Han satte seg på kne foran meg og kikket på meg, som om han var en sulten hund. Han tok tak i posen på bordet, plukket ut en pille og spiste en selv. Han smilte lurt, akkurat som om han hadde glemt at jeg nettop hadde fortalt han at moren min lå død ett sted. Han brydde seg ikke om hvor, hvorfor eller hvordan jeg hadde ordnet opp i det rotet. Så begynte rushet. Alle bevegelsene til Lucas ble bølgende og vakre. Nå minnet han om en dansende fe. Selv de minste bevegelsene ble store og fabelaktige og øynene hans sang de fineste tonene. Her stopper tiden. Tiden stoppet der og da, og jeg følte meg bedre.
Nå ligger jeg i sengen. I min egen seng, på mitt eget rom. Her lukter det bare fryd og jeg føler meg lettere. Tiden har gått fra meg og jeg skjønner ikke helt hvor Lucas er.

19 desember

Jeg våkner opp ved siden av mamma og det første jeg tenker på er Lucas. Hvor er han når jeg trenger han? Han er som regel alltid til stede og han bruker alltid å ta kontakt. Jeg holder som regel knyst og lat han finne meg. Nå har jeg gått meg vill i skogen og jeg trenger at han finner meg. Hvor er han når jeg trenger han? Jeg har behov for han. Han er et behov som natten behøver dagen, som blomstrene behøver biene, og som en færing behøver årer. Jeg snur meg mot mamma. Øynene hennes er lukket. Jeg har blitt immun mot den bittersøte lukten. Den plager meg ikke lenger. Mammas pakke med Malboro ligger på nattbordet. Jeg strekker armen som ligger lengst unna pakken og lemper den over dyna. Det virker naturlig å strekke etter pakningen med denne armen, selv om det kanskje ville vært mer logisk å bruke armen som er nærmest. Jeg kikker litt på røykpakken. Vender litt på den. Rister på den. Det er bare en igjen. ”Røyk inneholder benzen, nitrosaminer, formaldehyd og blåsyre.” Det er visst farlig. Hvis ikke Lucas på en eller annen måte innen fem minutter viser tegn til liv må jeg røyke denne sigaretten, tenker jeg. Jeg venter. Klokken går. Jeg ligger med alle musklene i kroppen spent i vente om hva som kommer til å skje. Røykpakken ligger på brystkassen min, armene liggende på siden, hodet mitt delvis løftet opp mot veggen foran meg. Klokken går. Klokken kommer. Tiden går. Tiden kommer. Fem minutt har gått. Ingenting har skjedd. Jeg senker hodet igjen. Faen. Ikke tegn til liv. Bokstavelig talt. Her lå jeg alene, men ikke alene. Livet har passert og jeg åpner den hvite og røde esken med Malboro. Den ene sigaretten som skal føre meg inn i mørket. Faen. Lighteren ligger selvfølgelig også på nattbodet. Det er en vanlig, billig lighter med Rema 1000-logo på. Jeg skjelver litt i hånden når jeg fører sigaretten mot munnen. Fyrer. Jeg har lært at når man først skal lære å røyke så skal man trekke inn og si ”eplekake” på innpust. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er sikkert et passelig langt ord. Et smakfult ord er det i alle fall. Jeg prøver. ”Eplekake”, sier jeg mens jeg kjenner at tårekanalene mine blir tette. Det oppstår et par tørre host, men den lille smerten som følger med er egentlig ganske behagelig. Det svir litt i halsen. Røyken legger seg som en kappe rundt øyeballene mine. Jeg ser ingenting og lukten av mammas kalde kropp og passerende sykdom forsvinner litt. Jeg ligger der og kikker på klokken og vet ikke helt om jeg skal være glad eller trist for det som har skjedd. Jeg føler egentlig ikke så mye og føler heller ikke for å gjøre så mye. I morgen er en ny dag. Kjør over denne. Visk den vekk fra fortiden og glem den i fremtiden.

18 desember

Huset stinker. Den kvalme søtlukten fra mammas rom har spredd seg til hele huset; ikke like kraftig, men sterk nok til at jeg kan ane essensen av den helt opp hit. Jeg ligger i sengen og kikker i taket. Jeg har ikke åpnet vinduet på en stund og varmen står på full guffe. Det hjelper ikke på lukten. Søtlukten blir varm og tung. Jeg ligger i sengen. Klokken er 08:00 og jeg vurderer å løfte på den halvdøde kroppen og komme meg på skolen. Kanskje jeg til og med kan spørre om utsettelse på oppgaven. Avleggerne og plattformene ligger som døde lemmer ved siden av, og under kroppen min. Alt bare henger. Jeg legger hodet til siden og får øye på klesskapet mitt. Det er rotete og klærne ligger delvis ut av skapet. Det henger ikke en eneste kjole på kleshengerne; de ligger slengt over brokadestolen som står i hjørnet på rommet. Jeg kunne hatt bruk for en kleshenger nå. Festet en på skulderen og løftet meg selv ved hjelp av kroken bak hodet. Jeg er som et dødt plagg. Et plagg som er utvasket og oppbrukt. Et plagg som noen har gått lei av og slengt fra seg. Det er slik jeg føler meg nå. Julestemningen er helt borte og jeg vil egentlig bare ligge her å være et dødt plagg gjennom vinteren, for så å redesigne meg selv til sommeren. Nå er jeg en tung, grå vintagegenser, men jeg vil være en gjennomsiktig blondetopp. Jeg sukker dypt og snur hodet vekk fra skapet og mot klokken på skrivepulten. 08:05. Det er ikke for sent enda. Jeg skal kave meg opp. Jeg går ned trappene med tunge steg og hengslete armer. Lukten blir sterkere for hvert skritt jeg tar. Samtidig som lukten blir jævligere kjenner jeg også at jeg ikke har snakket på flere dager. Jeg er tørr i munnen og jo nærmere jeg kommer første etasje jo lettere får jeg til å puste. Det er kjøligere her nede, men lukter helt fordervet. Råtne egg. Sur melk. Mugg. Jeg vet ikke helt hva, men det lukter fordervelse. Jeg står nede på kjøkkenet. Prøver å åpne kjøleskapet for å se hva det er som lukter, men det er ikke der lukten kommer fra. Jeg åpner frysere, selv om jeg vet at lukten ikke kommer derfra. Jeg savner Snefryd allerede. Lappen henger der som en gravstein. Jeg river den av og setter meg ved kjøkkenbordet. ”Født 3. desember”, mumler jeg for meg selv og må harke litt for å få frem ordene. Jeg tar opp en penn, som ligger på bordet. ”Død 11. desember” fortsetter jeg å mumler mens jeg skriver ned ordene. Stakkar Snefryd. Hun ble bare 8 dager. Klokken over døra mot stua viser 08:23. Jeg får ikke tid til å spise frokost eller drikke te sammen med mamma. Hun har ikke vært oppe enda. Jeg tror i alle fall ikke det, siden jeg ikke har hørt henne. Jeg dytter stolen fra bordet. Sukker dypt , stabiliserer føttene på gulvet og finner balansen før jeg reiser meg opp. Lappen, eller gravsteinen, til Snefryd ligger lett i håndflaten min. Neven er lukket, men prøver å ikke krølle post-it-lappen for mye. Føttene sleper meg bortover gulvet mot rommet til mamma. Døren hennes er fortsatt lukket. Jeg åpner den forsiktig i frykt for å vekke henne. En sky av dårlig, tung luft treffer meg midt i ansiktet. Jeg legger ansiktet inn i albuerommet, slik at armen ligger som et skjerf rundt hodet mitt. Jeg blir dårlig. Hodet fylles med giftige stoffer og luften tar knekken på lungene mine. Jeg myser med øynene Mamma ligger pakket inn under dyna. Hun likner en gigantisk, svart katt der hun ligger. En katt som ligger å sover, og en ikke ser annet en den oppblåste ryggen. Den eneste forskjellen er at denne katten er merkverdig stille. Hun maler ikke. Hun drømmer ikke. Jeg senker armen igjen og slutter å myse. Jeg blir stående lenge å se på henne og holder pusten mens jeg gjør det. Helt stille. Jeg står på tå og prøver å kikke over dyna, men ingen antydninger til mamma. Jeg går bort til vinduet hennes og åpner det. En kald bris omfavner rommet og jager den ekle skyen ut. Jeg sender mamma, som ligger under dyna, et smil. Jeg vet at hun ikke kan se meg men kanskje hun hører at jeg smiler, og kanskje hun smiler til seg selv under der. Jeg venter en liten stund til. Jeg venter på at hun skal sprette opp av sengen og fortelle meg at det var en artig spøk, så skulle jeg fortelle henne at hun skremte vettet av meg, men at jeg syns det var morsomt. Vi skulle le sammen, drikke te og så skulle hun sende meg på skolen. Men det skjedde ingenting. Smilet mitt svartner. ”Mamma?”, hvisker jeg. Ordene er som tom utpust, de har ingen effekt og jeg får ingen svar. Post-it-lappen ligger fortsatt i neven, men det glemmer jeg. Jeg kniper begge nevene og kjenner at alle musklene i kroppen spennes. Jeg lister meg mot sengen. Katteskikkelsen har ikke rørt seg. Jeg legger hånd på en del av dyna. Knytter neven sammen og kaster dynen til siden. Der ligger hun. Krøklet sammen som et spedbarn. Man skulle tro at den sorte katten hadde sluket henne og kastet henne opp igjen. Hun glinser. Jeg dytter borti henne, men ingen reaksjon. Hun er kald til tross for den varme, tunge luften som er her inne. Iskald som julen selv. Jeg rynker på nesen og det legger seg en murstein i magen min. Det gjør vondt. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, men jeg liker det ikke. Jeg bretter opp post-it-lappen som har ligget sammenkrøllet i neven. ”Død 11. desember”.

Urolig desember

Det er ikke over enda. Julen, altså. Den er her fortsatt. Jeg skulle ha levert inn oppgaven på mandag denne uken, men jeg har ikke vært på skolen siden den torsdagen. Den dagen jeg ofret min vakre Snefryd for å kjøle ned mamma. Når jeg kom hjem fra skolen den dagen var huset skremmende tomt. Jeg tror alle luktene var borte. Ingen gammel julepynt, mandariner eller nøtter. Det var rart. Det var det første som slo meg da jeg kom inn døra. Ingen spennende lukter. Bare en essens av ingenting. Ingenting er vel noe, men ikke noe spennende. Jeg gikk inn i stua. Fortsatt ikke noe juletre og pynten jeg hadde beundret tidligere var ikke der. Mamma hadde ikke svart meg da jeg forsiktig ropte navnet hennes idet jeg kom inn. Jeg fryktet at hun fortsatt lå inne på rommet. Gangen, kjøkkenet og stuen luktet ingenting. En kjedelig lukt, men det var i alle fall ingenting. Mammas rom oset av varm bakterieflora som hadde bitt seg fast i luften. Hun lå i sengen, slik hun hadde gjort tidligere den dagen. Jeg ble kvalm av den bitende, sure lukten. Det var ikke lukten av oppkast. Ikke helt. Men mer en søt lukt. En sursøt lukt. Jeg klarte ikke være der. Det var bare grusomt, og jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Før jeg lukket døren igjen kunne jeg se mamma stappe noe i munnen og svelget tungt. Jeg følte meg totalt hjelpesløs og kvalm.
Jeg har ikke vært på skolen, og ikke levert inn oppgaven. Jo lengre tid det tar å skrive den stilen, desto mindre gleder finner jeg ved julen. Jeg får ingenting til å stemme. Sinnet mitt passer overhodet ikke med den stemningen som er rundt meg. En stemning av motbydelig dekadanse. Hvorfor gjør vi dette? Hva er det vi feirer? Jeg tror dette bare er en pompøs unnskyldning for å stappe i oss altfor dyr mat, en gang i året kan familiene samles for å drikke seg småfulle mens barna leker under juletreet og det er artistenes sell-out-måned. Mennesker, kunstnere og foreldre blir dekadente. Jeg føler meg blasert. Jeg skjønner meg ikke på julen, men hvert år skal jeg gjøre noe nytt for å overbevise meg selv om at dette er en høytid som skal feires med stolthet og fornøyelse. Jeg laget julekalender til mor et år. Et annet år husker jeg å ha laget en ny dopapirnisse, eller nissefrue, for hver dag i advent. Jeg har samlet på en ny julerelatert serviett hver dag frem til 24. desember. Jeg har gjort masse rare ting, men det hjalp aldri. Gavene til mamma, nissene og serviettene; alle disse tingene ble kastet og glemt. Jeg brydde meg ikke om dem, og det gjorde ikke mamma heller.
Nå er det 17. desember. Det er onsdag og jeg har ikke vært på skolen. Jeg har faktisk ikke gjort noe på flere dager. Tvillingene har ringt meg et par ganger. Selv om jeg bare snakker med enten Elma eller Iris så høres det ut som de begge snakker. De har en gnålende stemme som risser seg fast i trommehinnen. Legger seg som et vibrerende lokk i øregangen. Jeg får vondt i hodet av tvillingene for tiden. Det er svært få som kan holde meg med selskap. Lucas. Men han har ikke kontaktet meg på en stund, og jeg har ikke turt å snakke med han. Jeg vil at hans kal dukke opp av fri vilje og gi meg all trøsten jeg overhodet kan be om. Han skulle fått pakken med smykket i. Smykket hvor koordinatene til stjernen hans er. Jeg vil bare at han skal like meg. Jeg håper jeg står på ønskelisten hans. Jeg håper han skriver navnet mitt i snøen når han er alene. Jeg håper han hvisker navnet mitt før han sovner. Jeg håper at det er mitt ansikt han ser i drømmene sine. Jeg håper at han en dag våkner ved siden av meg.
Det har vært en håpløs uke. Jeg har ikke gjort noe. Jeg har kikket på pennen. Kikket på papiret Kikket på lapptoppen. Ingenting. Jeg er tom der oppe. Jeg er sikker på at hvis jeg rister på hodet så vil man kunne høre at nøtten er skral og ligger å klirrer i skallet. Den er skrumpet inn. Jeg føler meg apatisk, stresset, bekymret, skremmende rolig og rastløs. Alt på en gang. Kanskje det ikke er noe. Kanskje jeg ikke føler noe. Bare ingenting. Allting er jo alt. Det inkluderer ingenting. Men hvis en tenker allting, hvorav ingenting er inkludert, så vil jeg tro at ingenting er en sterkere tanke enn allting. Jeg er ensom. Det vet jeg i alle fall. Jeg blir sittende på rommet mitt i hele dag og lurer på hva jeg har gjort. Hvorfor mamma ikke har reagert, eller hvorfor ingen på skolen har ringt. Jeg har knapt vært nede siden den dagen. Den forferdelige lukten jaget meg opp på rommet. Her har jeg sittet siden den gang. Har vært nede for å gå på do og for å hente meg litt mat, men ikke mer enn det. Alt blir bedre når mamma er frisk igjen. Jeg tror bare hun har fått julefeber. Hun stresser nok for mye. Derfor skal jeg la henne puste. Trekke inn sin egen luft og slappe av. Det tenker jeg skal gjøre susen.