21 desember

En hel dag har forsvunnet og jeg vet ikke hvor den ble av. Jeg våknet den natten og kjente på meg selv at ikke alt var som det skulle. Mamma lå ved siden av meg fortsatt. Kroppen hennes var kald og huden hennes var blå. Noe var ikke som det skulle. Jeg våknet den natten. Natten til dagen som ble borte. Når jeg våknet kjente jeg en trang for noe, men visste ikke helt hva. 20. desember eksisterte ikke. Jeg husker svært lite. Husker at jeg skalv og følte meg dårlig. Kanskje var det sigaretten jeg hadde røyket dagen før, kanskje var det den illeluktende moren min, eller kanskje jeg rett og slett måtte få i meg noe mat. Jeg husker dette og at jeg sovnet igjen, med tungt hjerte. Morgenen etter ringte det på døren. Jeg kunne ikke forstå hvem det kunne være. Det var 20. desember og noen ringte på døren så tidlig som i åttetiden. Jeg tok på meg mammas morgenkåpe og gikk ut i stua. Det var begynt å lysne ute. Ikke mye, men litt sånn diffust lys. Jeg gikk ut mot gangen og sto foran ytterdøren. Jeg stod i et halvt minutt og kikket spent på døren. Dersom det ringte på en gang til måtte det være noen viktige. Hvis ikke var det bare å gå å legge seg i sengen igjen. Jeg var trett. Selv om jeg hadde sovet i flere timer. Mens jeg stod der kikket jeg på meg selv i speilet som henger i gangen. Øynene mine var røde og det lange håret mitt stod til alle kanter. Den illsinte lyden av ringeklokken som skrek skremte meg og jeg hoppet frem mot døra, som om jeg var redd for at det var for sent og at denne mystiske morgenfuglen allerede hadde gått. Døren åpnet seg og utenfor stod Lucas. Jeg ble så glad da jeg så han at jeg kastet meg over han og la de spinkle armene mine rundt halsen hans. Han omfavnet meg ikke tilbake, men mumlet meg inn i øret; ”Hvor i all verden har du vært?” Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg hadde jo vært her inne hele uka, men samtidig føltes det ut som det bare hadde gått noen timer, som om jeg ikke hadde vært mentalt til stede i det hele tatt. ”Takk for at du vekket meg.” svarte jeg han, uten å forklare hvorfor jeg ikke hadde vært å se til på en stund. Han løftet hendene mine vekk fra seg og inviterte seg selv inn. Han gikk inn i gangen og kikket seg litt rundt. Jeg lukket døren og ble stående å se på han bakfra. Lyden av at han snuste rundt i luften skremte meg. ”Det lukter litt rart her nå.” sa jeg bare for å bekrefte mistanken hans. Han gikk videre innover uten å si stort mer. Når han kom inn til kjøkkenet satt han seg ned ved kjøkkenbordet. Jeg satt meg på andre siden av bordet. Han så på meg. De store brune øynene hans så seriøse ut. ”Går alt greit med deg, Cassandra? Vi er bekymret.” Han sa ”vi”, som i han og tvillingene. ”Jeg har noe til deg.” Han tok hånden ned i lommen på kordbuksene. Han tok opp en liten plastpose og la den midt på bordet. Han så på meg med et blikk som ba meg om å ta posen. Jeg strakte hånden min og la den oppå posen. Akkurat i det jeg skulle til å dra den til meg la Lucas hånden sin oppå min. ”De vil få deg til å føle deg bedre.” Sa han og jeg kunne endelig anntyde et lite smil. Ikke et sånn smil som munnen står for, men det smilet som glimter i øyet. Han tok til seg hånden igjen, reiste seg opp og gikk til skapene. Han fant frem et glass og fylte det med vann. Jeg satt med posen i hendene, men kikket ikke på den. Bare på Lucas som endelig hadde kommet for å redde meg. Han skulle fikse meg og fortelle meg at alt skulle gå bra og at han aldri skulle forlate meg. Endelig. Han satte seg tilbake på stolen og dyttet glasset med vann mot meg. ”Kikk oppi posen, da vel.” sa han. Nå smilte han med hele ansiktet. Jeg smilte tilbake. I posen lå noen små piller. De var lyseblå og så ut som små sukkerpastiller. Jeg tok opp en og lot den ligge i håndflaten min. Jeg studerte den. ”Mamma er død.” sa jeg ganske plutselig, uten å fjerne blikket fra den lille pillen. Lucas ble sittende i stolen. Smilet forsvant brått og han løftet litt på øyebrynene, som om han ikke forstod hva jeg sa. ”Hun sovnet inn, tror jeg. Jeg klarte ikke vekke henne. Hun hadde bare så vondt i kroppen.” Lucas kikket på meg. Han nikket. Bekreftet at han hadde forstått det jeg hadde sagt og pekte på pillen i hånda mi. Jeg la den på tuppen av pekefingeren. ”Du vil føle deg mye bedre.” Jeg la pekefingeren på tungen og pillen skle nedover halsen på meg. Jeg drakk opp glasset med vann. Lucas reiste seg opp av stolen og kom gående mot meg på andre siden av kjøkkenbordet. Han satte seg på kne foran meg og kikket på meg, som om han var en sulten hund. Han tok tak i posen på bordet, plukket ut en pille og spiste en selv. Han smilte lurt, akkurat som om han hadde glemt at jeg nettop hadde fortalt han at moren min lå død ett sted. Han brydde seg ikke om hvor, hvorfor eller hvordan jeg hadde ordnet opp i det rotet. Så begynte rushet. Alle bevegelsene til Lucas ble bølgende og vakre. Nå minnet han om en dansende fe. Selv de minste bevegelsene ble store og fabelaktige og øynene hans sang de fineste tonene. Her stopper tiden. Tiden stoppet der og da, og jeg følte meg bedre.
Nå ligger jeg i sengen. I min egen seng, på mitt eget rom. Her lukter det bare fryd og jeg føler meg lettere. Tiden har gått fra meg og jeg skjønner ikke helt hvor Lucas er.