23 desember

Det er bittelille julaften. Jeg er ikke hjemme og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg sitter på et rom som ikke er mitt. En enkelseng, ikke noe hårete ullteppe ved siden av sengen, ingen brokadestol, ikke noen klær som ligger strødd utover. Bare en enkelseng og et skap og et lite bord med en stygg kontorstol. Det er kun fire vegger og en tredør. Fire kremvite vegger og en stor kuppel i taket. Den lyser opp hele rommet. Det er veldig lyst. Så lyst at veggene, til tross for hvor lite rommet egentlig er, virker uendelig store. På den ene veggen henger et grusomt bilde av ett eller annet landskap, som kan se ut som det er på vestlandet et sted. Hvem enn dette er sitt rom har de veldig hardt prøvd å få det til å se litt julete ut ved å plassere et minijuletre på det lille bordet. Jeg sitter i sengen og lengter etter vinduet mitt og det pusete teppet. Jeg sitter her og lurer på hvor jeg er og hvorfor jeg er her. Jeg lurer på hva damen og mannen som kom innom i går egentlig ville. Jeg har fortsatt på meg den samme kjolen som jeg hadde på meg da jeg gikk hjemmefra i går. Cassandra heter jeg, og julen er, som jeg ønsket, snart over. Hvem er Cassandra og hva har hun gjort for å fortjene alt dette? Det er bare meg selv, og alt er til min egen fortjeneste. Jeg sagt til mamma at jeg var glad i henne og oppfordret henne til å våkne sammen med meg og gjøre klar huset. Vi skulle pyntet treet og sprayet vinduene med syntetisk snø. Jeg skulle latt Snefryd stå i fryseren og så skulle jeg latt mamma hilse på henne. Hun ville også blitt svært glad i henne. Jeg skulle vært flinkere til å lage min egen frokost, kanskje laget noe fint til mamma. Jeg skulle latt tvillingene være tvillingene, de er jo tross alt mine beste venner. Jeg skulle fortalt Lucas hva han betyr for meg, gitt han den nydelige stjernen på himmelen og kysset han under misteltegnet. Jeg skulle tatt vare på de få menneskene rundt meg som jeg visste var glad i meg. Nå er alle sammen borte og jeg sitter i et rom i ingenmannsland og ser på en kremhvit vegg. For første gang i hele desember kjenner jeg en veldig dårlig følelse i magen. Jeg har lyst å gråte og jeg har lyst på en blå sukkerpastill av typen som fikk alt til å føles bedre. Jeg vil legge meg ned i sengen sammen med mamma og sove sammen med henne i all evig tid. Nå virker evigheten lengre enn noen gang. Jeg kan ikke en gang se på stjernene, jeg har ikke noe vindu. Julen er ødelagt og jeg har mistet meg selv på veien. Mens jeg sitter i sengen og kjenner at tårene kommer trillende banker det på den trehvite døra. Jeg reiser meg ikke opp. Hvorfor skulle jeg åpne døren i et rom som ikke er mitt. Det er ikke mitt ansvar. Det trengte jeg ikke heller, for rett etter bankingen kan jeg høre et relativt høyt klikk. Noen låser opp og kommer snikende inn. Det var damen. Hun har sluppet ut håret og det henger så vidt og vipper over skuldrene hennes. Hun smiler og setter frem en koffert. ”Du kan ta en dusj -”, hun peker en eller annen plass ut i gangen. Jeg ser ikke hvor jeg skal dusje. ”så kan du skifte.” Hun smiler bredt til meg. Jeg smiler ikke tilbake. Nå begynner jeg å gråte ordentlig. Det svir i halsen og hodet mitt banker. Jeg får blodsmak i munnen som om det har blitt slått en sprekk i hjertet mitt og det pumpes blod over alt inni meg. Jeg blir varm og føler meg skyldig. Damen sukker litt før hun kommer inn og setter seg ved siden av meg i sengen. Jeg blir dårlig når jeg ser det patetiske blikket hennes. Øynene hennes skinner og hun legger hodet litt på skakke mens hun stryker meg i håret. Hun bryr seg vel ikke om meg. Og heller ikke om mammen min som ikke er levende lenger. Hun bryr seg ikke om noe, bare later som og det ynkelige blikket hennes er så lett å se gjennom. Jeg snur hodet mitt vekk fra henne. ”Det var ikke din feil.” sier hun plutselig. Jeg fester blikket mitt på henne igjen. Tårene slutter å trille. Ikke fordi jeg ikke er lei meg fortsatt, men fordi jeg nå bare er irritert. ”Kan dere hente Lucas?” spør jeg henne. ”Hvem er Lucas?”, nå flytter hun seg litt lengre unna, som om hun gjør seg klar for en lengre samtale. Det skjer ikke. Jeg svarer henne bare kjapt; ”Det er kjæresten min. Han må få stjernen jeg har kjøpt til han.” ”Lucas, ja. Han kommer nok ikke.” svarer hun meg. Nå har hun ikke lenger det medlidene blikket. Bare et tomt blikk. Hun minner meg om en slu rev der hun sitter med de høye kinnbeina og de smale øynene. Jeg snur meg vekk fra henne tydelig nok til at hun burde forstå at hun ikke er velkommen inne her. Hun reiser seg og går. Hvor er Lucas og hva mener damen med at hun ikke kommer? Han er jo glad i meg. Han er nødt til å være glad i meg. Han var jo der den dagen, helt uten videre, og gav meg gleden tilbake igjen. Det må da bety noe? Hva pokker skal jeg gjøre nå? Det er julaften i morgen og jeg har ikke savnet julen mer enn jeg gjør nå. Jeg har ikke TV.. ingenting. Jeg har lyst å våkne tidlig i morgen og se ”Tre nøtter til Askepott” sammen med mamma. Nå er alt gått til helvette. Jeg ødela hele julen. Jeg forstår ikke noe. Jeg skjønner ikke hvor alt gikk galt. Det slår meg mens jeg sitter her at jeg ikke har vært på skolen på lenge. Jeg tenker på alt jeg har gått glipp av. Jeg fikk ikke levert inn oppgaven om julen. Hadde jeg levert den slik jeg tolket den hadde læreren tatt den med seg inn på lærerværelset og latt andre lærere lese den, gispe til hverandre og ikke brydd seg om hvor velskrevet den var eller hvor reflektert jeg er. De hadde hvisket til hverandre om at ”noe måtte være galt her” og de ville invitert meg med på et møte og vi hadde kanskje snakket sammen og de kunne kanskje stanset all denne galskapen. Men jeg gav opp alt og bestemte meg for å legge meg ned i sengen og ikke bry meg om julen, mamma og livet i seg selv. Nå har jeg kastet alt vekk for ingenting. Hvis man gir noe så får man noe tilbake. Man hva får man hvis man gir faen? Nå sitter jeg alene i et ukjent rom. Jeg sier som Hamsun; ” Lykkelig? Neida! Om lykken kom så ville jeg bare se lenge på den og stirre på den, så ukjent ville den være.”