24 desember

I dag er det selveste julaften og jeg har tatt min første dusj etter et par uker uten å ha vært i nærheten av vann. I en annen forstand har jeg i grunn tatt meg vann over hodet ved å tro at jeg kunne la vær å delta i verden og la ting flyte vilt inne mellom fire vegger. Nå lukter jeg godt, en annen lukt enn det jeg er vant til. De har ikke de samme såpnene her. Hjemme brukte vi Lano og her bruker de Palmolive. Den er både dyrere og lukter liksom mindre såpete. Det dufter av tropiske aromaer. Uvant, men jeg liker det. Nå er klokken 10:00 og jeg sitter på det tragiske rommet i ett eller annet hus jeg ikke kjenner til. Jeg har ikke vært rundt å sett, så jeg aner ikke hvor stort det er her, hvem andre som er hel, eller hva som befinner seg her. Håndklærne her er hvite og myke. Ikke like harde og utvaskede som hjemme. Jeg vet ikke om damen som tok meg med hit har fortalt meg hva jeg skal gjøre her. Jeg vet ikke engang om hun har fortalt hva hun heter. Akkurat i det tankene mine slår over på henne kommer hun inn døren. Den er ikke låst i dag. Tror de at jeg skal stikke av? Hvor hen i så fall? Jeg har jo ingen å gå til. I dag har hun ikke tatt på seg sminke. Hun har på seg en lang, langermet velurkjole. Den kler henne. Hun blir vakrere for hver gang jeg ser henne. Kanskje fordi hun løsner litt mer opp for hver gang. Jeg sitter naken i sengen, slik jeg alltid gjør og hun skvetter litt til når hun kommer inn og snur ryggen til meg. ”Jeg har noe til deg.” sier hun. Hun har en firkantet pappose i den ene hånden. Den er hvit med noen svarte detaljer på. Sommerfugler og blomster. Hanken er laget av halvfet, tvinnet tau i svart. Jeg skjønner at hun ikke kommer til å snu seg mot meg før jeg kler på meg, så jeg tar det hvite håndkleet jeg har slengt over kontorstolen og surrer det rundt meg. Hun snur seg mot meg, smiler bredt og strekker frem posen. Jeg reiser meg opp, stiller meg litt på tå og lener meg fremover, med hendene bak ryggen. Jeg vet ikke om jeg skal ta i mot den. Jeg biter meg litt i leppen og plasserer foten godt ned mot gulvet igjen. ”Bare ta den. Jeg har kjøpt den bare til deg.” sier hun og smiler. Hun senker armen og kommer gående mot meg. Tar hendene sine på skuldrene mine og dytter meg forsiktig bakover til jeg treffer sengen. Jeg setter meg ned og hun plasserer posen ved siden av meg i sengen. Opp av posen plukker hun opp en tung, stor ball av tøy. Det er svart sateng og jeg kan skimte noen azurfargede detaljer. Hun rister løs stoffet og det flagrer ut i luften. Det er en nydelig kjole. ”Jeg tenkte at de blå detaljene kunne stå i stil med det vakre, røde håret ditt.” sier hun og fortsetter å smile. ”Den er nydelig.” svarer jeg henne beskjedent. ”Prøv den, da vel!” sier hun, med en overivrig stemme. Jeg reiser meg opp av sengen, løsner håndkledet, slik at det faller sammen i en haug bak meg. Jeg tar kjolen etter stroppene og damen snur seg rast med ryggen mot meg igjen. Jeg er ikke vant til at folk er så redd for hud. Jeg tar det som en selvfølge og tar ikke hensyn til at hun kanskje ikke synes noe særlig om det.
Jeg løfter kjolen over hodet og den sklir ned langs den smale, bleke kroppen min. Stroppene er egentlig bare to brede silkebånd som skal knytes i nakken. Jeg løfter håret mitt og slenger det over den ene skulderen, bøyer hodet fremover og klarer å knytte en sløyfe bak der. Jeg kremter for å få damen til å snu seg og hun tar hintet. Hun snur seg og hendene er foldet fremfor haken hennes. ”Wow, Cassandra. Den er sitter som et skudd. Du ser helt fantastisk vakker ut.” Nå legger hun de foldede hendene på hvert sitt kinn, som om hun nesten begynner å gråte. ”Hvis du vil så kan du spise middag hos oss i dag. Feire jul sammen med meg og mannen min.” sier hun og smilet kommer tilbake. Hendene hennes senkes med mot lårene og hun fikler med kjolen som om hun er litt nærvøs for hva jeg kommer til å svare. ”Hvor er vi nå, hvis vi ikke er hos deg?” Hun kikker på meg som om dette er noe jeg burde visst, men skjønner straks at jeg ikke henger i det hele tatt. Nå kommer hun mot meg igjen, som i stad og plasserer meg ned i sengen. Hun flytter posen og setter seg ved siden av meg. ”Du er på et spesielt hjem. Et ungdomshjem for ungdommer som ikke har hatt det så trivelig. Vi er her for å hjelpe deg.” Hun stryker meg i håret mens hun forteller. Trivelig. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er nå slik hele livet mitt har vært, bortsett fra at denne måneden har vært litt annerledes. Jeg har bare ikke mistet en mamma før. Bortsett fra det er alt som det alltid har vært. ”Vi skal se ”Tre nøtter til Askepott” nede hvis du vil holde oss med selvskap.” sier hun mens hun reiser seg opp. Hun fortsetter; ”Tenk på deg jeg sa. Jeg vil veldig gjerne at du blir med hjem til middag.” Hun snur seg og går ut døren. Før hun lukker den helt stikker hun hodet og en hånd frem, smiler og vinker litt barnslig. Jeg vet allerede at jeg skal takke ja. Det høres fint ut. En dame og en mann. Jeg vet ikke hva de heter, men hva betyr vel det. Bare det faktum at noen fortsatt bryr seg om meg gjør meg varm i kroppen. Jeg har fokusert på de gale tingene. Julen har mistet seg selv, for nå har til og med jeg druknet i det materielle. Jeg har glemt gavene og tingene, luktene og maten. Nå tenker jeg bare på at jeg ikke skal feire selveste julaften alene, men sammen med noen fremmede som bryr seg nok til å ta en fremmed inn til deres hjem.
Hvem er Cassandra? Jeg har fundert på dette med navn tidligere. Lucas, Elma og Iris. De har alle tre fått tildelt navn som gir dem en mening. Beskytteren, regnbuen og lyset. Men hva er en Cassandra. Jeg smaker på ordet. Damen har lagt lapptoppen min i kofferten. Jeg kobler den opp og setter meg ved bordet. Kontorstolen er hard og det er litt rart å sitte i den. Så blir jeg sittende å lese i flere timer om Cassandra.”Apollo er en av de viktigste skikkelsene i greskromersk mytologi. Han er kjent som guden over lyset og solen, sannheten og spådommen, medisin, helbredelse, musikk, poesi og kunst; for å nevne noe. Apollo var en formidabel bueskyter. Han ble kalt ”Guden med buen” og ”Guden med sølvbuen”. Han var beskytteren av byen han levde i. En skytsgud; en skytsengel.” Det høres ut som Lucas. Min skytsengel. Jeg fortsetter; ”I gresk mytologi er Cassandra elskeren til Apollo. Han elsker henne over alt på jord, men når hun ikke gir tilbake kjærlighet til Apollo kaster han en forbannelse over henne. Cassandra kunne spå skjebnen, det var hennes evne, men etter Apollos forbannelse ville ingen tro Cassandras spådommer.” Cassandra. Det er meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll og visste hva som skulle skje. Jeg trodde jeg elsket julen, helt til jeg husker at jeg aldri tidligere har satt pris på den. Jeg aner jo ikke hva som kommer til å skje. I det øyeblikket jeg sier ”Nå er nåtid.” – så er den såkalte nåtid allerede blitt fortid, og jeg havner i en ny nytid, som for noen sekunder siden var fremtid. Man aner ikke hva som kommer til å skje. Ikke jeg i alle fall. Jeg er for naiv til å spå noen fremtid. Man kan ikke spå fremtiden dersom man hele tiden glemmer fortiden. Da er jeg i grunn dømt til å gjenta den.