22 desember

Jeg sovnet i sengen min i går kveld. Lå stort sett hele dagen å prøvde å få noen minner fra dagen før, men husker fortsatt ikke stort. Det er som om en bit av et puslespill er blitt borte; både hukommelsen og Lucas. Men jeg føler meg bedre, til tross for at den lille biten som mangler i minnet gir meg et snev av angst. Jeg våkner med et smil. Vi er ferdige på skolen, så det slipper jeg å bekymre meg for i dag. Ingen skole, ingen bekymringer. Jeg er sulten. Det er som om jeg har våknet opp fra en vondt drøm. Ingenting har skjedd. Jeg er skremmende redd for at mamma fortsatt ligger der nede uten pust, men det er jeg på en måte blitt vant til. Det er best på denne måten. Nå blir hun hos meg for alltid, og jeg kan vise henne at jeg er i stand til å ta vare på meg selv og henne. Ingen problem. Klokken er rundt fire. Jeg sov tungt i natt. Tungt og godt. Magen rumler mens jeg ligger på magen i sengen, med hodet vendt mot vinduet. Jeg går reiser meg delvis opp i sengen, setter beina på det hårete teppet ved siden av sengen og senker skuldrene. Jeg lukker øynene og henger litt med hodet et øyeblikk bare for å bekrefte at jeg er tilstede. Jeg kjenner på min egen pust, rusker føttene forsiktig i teppet og stryker meg selv på lårene. Omsider går jeg ned for å ordne meg noe å spise. Klokken nærmer seg åtte og jeg har ikke gjort annet enn å slappe av, spise og faktisk sett på tv. Jeg så på nyhetene og det slo meg at jeg har gått glipp av veldig mye. Jeg har gått glipp av at mennesker har løpt rundt som gale kyr for å ordne alle julegavene før jul. Jeg har gått glipp av forskjellige drap og ulykker som har skjedd rundt omkring i Norge. Jeg har gått glipp av politiske diskusjoner og sladder om kjendisene. Min verden har rett og slett stått stille. Mens tiden stod stille hos meg, har julen tatt av med vinden og jeg har ikke merket så mye til den siden begynnelsen av desember. Like greit. Jeg savner den ikke. Ringeklokken ringer. Jeg er overbevist om at det er Lucas, så jeg kaster meg opp fra sofaen i stuen og løper mot døren. Åpner i all iver og smiler bredt når døren åpner seg. Det står en mann og en dame utenfor. De smiler ikke. De kikker bak meg og spør om jeg er Cassandra. Ja, jeg er Cassandra; hva enn en Cassandra er. De går inn, på samme måte som Lucas gjorde i går. De går bestemt inn uten å si spesielt mye. De ser på hverandre, nikker og ser seg rundt. Damen en så stram hestehale at øynene hennes nesten får litt katteaktig form. De øye kjevebeina og den spisse nesen gir henne et karakteristisk utseende. Hun er svært høy og slank, iført skjørt i knelengde og en bluse med en pen jakke over. Hun har med seg en pen veske som ser ut som den rommer det aller meste. Hun smiler ikke. Bare ser seg rundt, snuser i lufta som en katt. Mannen er ikke like attraktiv som kvinnen. Han er sjeggete og dressen hans er lysebrun. Han ser ut som en utbrent lærer på en eller annen kreativ skole. Han smiler ikke akkurat han heller, men blinker litt sakte mens han nikker. Jeg vet ikke helt hva det skal bety, eller hva de vil. Men jeg prøver meg på å fortelle dem at de sikkert er kommet feil. Før jeg får sagt stort mye spør de etter mamma. Sandra. Min vakre mamma som ligger og sover vekk evigheten inne på soverommet sitt. De vandrer inn på kjøkkenet. Mannen får øye på den lille posen jeg fikk hos Lucas. Den ligger fortsatt på kjøkkenbenken. Han løfter den opp og ser på damen. De rister litt på hodet og sukker i kor. Jeg blir stående og se på dem uten å forstå helt hva som er galt. ”De reparer meg.” sier jeg og smiler til dem. Det går opp for meg at jeg ikke har annet enn en lørvete t-skjorte og en liten hvit truse på meg. Jeg ber dem om å føle seg som hjemme mens jeg går opp å skifter. De nikker uten å si så mye, så går jeg opp trappen igjen. Jeg kan høre at de lusker rundt omkring; mannens subbete loffing og damens pensko som klinker mot parketten. Jeg går inn på rommet og finner frem en kjole som henger over brokadestolen. Jeg plukker opp en ganske sommerslig kjole. Den er gul med orange og grønne blomster på. Den har tynne stropper og et slags belte i samme stoffet som kjolen. Jeg nikker til kjolen før jeg kaster den over stolen igjen, for å bekrefte at det er den kjolen jeg vil ha på meg, som om kjolen vet hva jeg tenker. Jeg kler av meg t-skjorten og hører samtidig at menneskene, som jeg ikke aner hvem er, snakker til hverandre nede. Jeg tar på meg kjolen og strammer den bak. Finner frem et hårstrikk og prøver å lage en hestehale like stram som damen der nede har. Før jeg vet ordet av det hører jeg at de kommer opp. Damen kommer inn på rommet mitt og forteller meg at jeg skal bli med dem en tur. En tur? Det er sikkert akkurat det jeg trenger. Jeg kjenner at jeg blir ganske lettet over at noen bryr seg nok til å komme å la meg delta i deres hverdag. Damen strekker frem hånden sin og smiler. Endelig smiler hun. Hun er så mye vakrere når hun smiler. Jeg smiler tilbake og legger den lille hånden min inn i hennes. Vi går ned sammen og mannen går bak oss.