18 desember

Huset stinker. Den kvalme søtlukten fra mammas rom har spredd seg til hele huset; ikke like kraftig, men sterk nok til at jeg kan ane essensen av den helt opp hit. Jeg ligger i sengen og kikker i taket. Jeg har ikke åpnet vinduet på en stund og varmen står på full guffe. Det hjelper ikke på lukten. Søtlukten blir varm og tung. Jeg ligger i sengen. Klokken er 08:00 og jeg vurderer å løfte på den halvdøde kroppen og komme meg på skolen. Kanskje jeg til og med kan spørre om utsettelse på oppgaven. Avleggerne og plattformene ligger som døde lemmer ved siden av, og under kroppen min. Alt bare henger. Jeg legger hodet til siden og får øye på klesskapet mitt. Det er rotete og klærne ligger delvis ut av skapet. Det henger ikke en eneste kjole på kleshengerne; de ligger slengt over brokadestolen som står i hjørnet på rommet. Jeg kunne hatt bruk for en kleshenger nå. Festet en på skulderen og løftet meg selv ved hjelp av kroken bak hodet. Jeg er som et dødt plagg. Et plagg som er utvasket og oppbrukt. Et plagg som noen har gått lei av og slengt fra seg. Det er slik jeg føler meg nå. Julestemningen er helt borte og jeg vil egentlig bare ligge her å være et dødt plagg gjennom vinteren, for så å redesigne meg selv til sommeren. Nå er jeg en tung, grå vintagegenser, men jeg vil være en gjennomsiktig blondetopp. Jeg sukker dypt og snur hodet vekk fra skapet og mot klokken på skrivepulten. 08:05. Det er ikke for sent enda. Jeg skal kave meg opp. Jeg går ned trappene med tunge steg og hengslete armer. Lukten blir sterkere for hvert skritt jeg tar. Samtidig som lukten blir jævligere kjenner jeg også at jeg ikke har snakket på flere dager. Jeg er tørr i munnen og jo nærmere jeg kommer første etasje jo lettere får jeg til å puste. Det er kjøligere her nede, men lukter helt fordervet. Råtne egg. Sur melk. Mugg. Jeg vet ikke helt hva, men det lukter fordervelse. Jeg står nede på kjøkkenet. Prøver å åpne kjøleskapet for å se hva det er som lukter, men det er ikke der lukten kommer fra. Jeg åpner frysere, selv om jeg vet at lukten ikke kommer derfra. Jeg savner Snefryd allerede. Lappen henger der som en gravstein. Jeg river den av og setter meg ved kjøkkenbordet. ”Født 3. desember”, mumler jeg for meg selv og må harke litt for å få frem ordene. Jeg tar opp en penn, som ligger på bordet. ”Død 11. desember” fortsetter jeg å mumler mens jeg skriver ned ordene. Stakkar Snefryd. Hun ble bare 8 dager. Klokken over døra mot stua viser 08:23. Jeg får ikke tid til å spise frokost eller drikke te sammen med mamma. Hun har ikke vært oppe enda. Jeg tror i alle fall ikke det, siden jeg ikke har hørt henne. Jeg dytter stolen fra bordet. Sukker dypt , stabiliserer føttene på gulvet og finner balansen før jeg reiser meg opp. Lappen, eller gravsteinen, til Snefryd ligger lett i håndflaten min. Neven er lukket, men prøver å ikke krølle post-it-lappen for mye. Føttene sleper meg bortover gulvet mot rommet til mamma. Døren hennes er fortsatt lukket. Jeg åpner den forsiktig i frykt for å vekke henne. En sky av dårlig, tung luft treffer meg midt i ansiktet. Jeg legger ansiktet inn i albuerommet, slik at armen ligger som et skjerf rundt hodet mitt. Jeg blir dårlig. Hodet fylles med giftige stoffer og luften tar knekken på lungene mine. Jeg myser med øynene Mamma ligger pakket inn under dyna. Hun likner en gigantisk, svart katt der hun ligger. En katt som ligger å sover, og en ikke ser annet en den oppblåste ryggen. Den eneste forskjellen er at denne katten er merkverdig stille. Hun maler ikke. Hun drømmer ikke. Jeg senker armen igjen og slutter å myse. Jeg blir stående lenge å se på henne og holder pusten mens jeg gjør det. Helt stille. Jeg står på tå og prøver å kikke over dyna, men ingen antydninger til mamma. Jeg går bort til vinduet hennes og åpner det. En kald bris omfavner rommet og jager den ekle skyen ut. Jeg sender mamma, som ligger under dyna, et smil. Jeg vet at hun ikke kan se meg men kanskje hun hører at jeg smiler, og kanskje hun smiler til seg selv under der. Jeg venter en liten stund til. Jeg venter på at hun skal sprette opp av sengen og fortelle meg at det var en artig spøk, så skulle jeg fortelle henne at hun skremte vettet av meg, men at jeg syns det var morsomt. Vi skulle le sammen, drikke te og så skulle hun sende meg på skolen. Men det skjedde ingenting. Smilet mitt svartner. ”Mamma?”, hvisker jeg. Ordene er som tom utpust, de har ingen effekt og jeg får ingen svar. Post-it-lappen ligger fortsatt i neven, men det glemmer jeg. Jeg kniper begge nevene og kjenner at alle musklene i kroppen spennes. Jeg lister meg mot sengen. Katteskikkelsen har ikke rørt seg. Jeg legger hånd på en del av dyna. Knytter neven sammen og kaster dynen til siden. Der ligger hun. Krøklet sammen som et spedbarn. Man skulle tro at den sorte katten hadde sluket henne og kastet henne opp igjen. Hun glinser. Jeg dytter borti henne, men ingen reaksjon. Hun er kald til tross for den varme, tunge luften som er her inne. Iskald som julen selv. Jeg rynker på nesen og det legger seg en murstein i magen min. Det gjør vondt. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, men jeg liker det ikke. Jeg bretter opp post-it-lappen som har ligget sammenkrøllet i neven. ”Død 11. desember”.