Urolig desember

Det er ikke over enda. Julen, altså. Den er her fortsatt. Jeg skulle ha levert inn oppgaven på mandag denne uken, men jeg har ikke vært på skolen siden den torsdagen. Den dagen jeg ofret min vakre Snefryd for å kjøle ned mamma. Når jeg kom hjem fra skolen den dagen var huset skremmende tomt. Jeg tror alle luktene var borte. Ingen gammel julepynt, mandariner eller nøtter. Det var rart. Det var det første som slo meg da jeg kom inn døra. Ingen spennende lukter. Bare en essens av ingenting. Ingenting er vel noe, men ikke noe spennende. Jeg gikk inn i stua. Fortsatt ikke noe juletre og pynten jeg hadde beundret tidligere var ikke der. Mamma hadde ikke svart meg da jeg forsiktig ropte navnet hennes idet jeg kom inn. Jeg fryktet at hun fortsatt lå inne på rommet. Gangen, kjøkkenet og stuen luktet ingenting. En kjedelig lukt, men det var i alle fall ingenting. Mammas rom oset av varm bakterieflora som hadde bitt seg fast i luften. Hun lå i sengen, slik hun hadde gjort tidligere den dagen. Jeg ble kvalm av den bitende, sure lukten. Det var ikke lukten av oppkast. Ikke helt. Men mer en søt lukt. En sursøt lukt. Jeg klarte ikke være der. Det var bare grusomt, og jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Før jeg lukket døren igjen kunne jeg se mamma stappe noe i munnen og svelget tungt. Jeg følte meg totalt hjelpesløs og kvalm.
Jeg har ikke vært på skolen, og ikke levert inn oppgaven. Jo lengre tid det tar å skrive den stilen, desto mindre gleder finner jeg ved julen. Jeg får ingenting til å stemme. Sinnet mitt passer overhodet ikke med den stemningen som er rundt meg. En stemning av motbydelig dekadanse. Hvorfor gjør vi dette? Hva er det vi feirer? Jeg tror dette bare er en pompøs unnskyldning for å stappe i oss altfor dyr mat, en gang i året kan familiene samles for å drikke seg småfulle mens barna leker under juletreet og det er artistenes sell-out-måned. Mennesker, kunstnere og foreldre blir dekadente. Jeg føler meg blasert. Jeg skjønner meg ikke på julen, men hvert år skal jeg gjøre noe nytt for å overbevise meg selv om at dette er en høytid som skal feires med stolthet og fornøyelse. Jeg laget julekalender til mor et år. Et annet år husker jeg å ha laget en ny dopapirnisse, eller nissefrue, for hver dag i advent. Jeg har samlet på en ny julerelatert serviett hver dag frem til 24. desember. Jeg har gjort masse rare ting, men det hjalp aldri. Gavene til mamma, nissene og serviettene; alle disse tingene ble kastet og glemt. Jeg brydde meg ikke om dem, og det gjorde ikke mamma heller.
Nå er det 17. desember. Det er onsdag og jeg har ikke vært på skolen. Jeg har faktisk ikke gjort noe på flere dager. Tvillingene har ringt meg et par ganger. Selv om jeg bare snakker med enten Elma eller Iris så høres det ut som de begge snakker. De har en gnålende stemme som risser seg fast i trommehinnen. Legger seg som et vibrerende lokk i øregangen. Jeg får vondt i hodet av tvillingene for tiden. Det er svært få som kan holde meg med selskap. Lucas. Men han har ikke kontaktet meg på en stund, og jeg har ikke turt å snakke med han. Jeg vil at hans kal dukke opp av fri vilje og gi meg all trøsten jeg overhodet kan be om. Han skulle fått pakken med smykket i. Smykket hvor koordinatene til stjernen hans er. Jeg vil bare at han skal like meg. Jeg håper jeg står på ønskelisten hans. Jeg håper han skriver navnet mitt i snøen når han er alene. Jeg håper han hvisker navnet mitt før han sovner. Jeg håper at det er mitt ansikt han ser i drømmene sine. Jeg håper at han en dag våkner ved siden av meg.
Det har vært en håpløs uke. Jeg har ikke gjort noe. Jeg har kikket på pennen. Kikket på papiret Kikket på lapptoppen. Ingenting. Jeg er tom der oppe. Jeg er sikker på at hvis jeg rister på hodet så vil man kunne høre at nøtten er skral og ligger å klirrer i skallet. Den er skrumpet inn. Jeg føler meg apatisk, stresset, bekymret, skremmende rolig og rastløs. Alt på en gang. Kanskje det ikke er noe. Kanskje jeg ikke føler noe. Bare ingenting. Allting er jo alt. Det inkluderer ingenting. Men hvis en tenker allting, hvorav ingenting er inkludert, så vil jeg tro at ingenting er en sterkere tanke enn allting. Jeg er ensom. Det vet jeg i alle fall. Jeg blir sittende på rommet mitt i hele dag og lurer på hva jeg har gjort. Hvorfor mamma ikke har reagert, eller hvorfor ingen på skolen har ringt. Jeg har knapt vært nede siden den dagen. Den forferdelige lukten jaget meg opp på rommet. Her har jeg sittet siden den gang. Har vært nede for å gå på do og for å hente meg litt mat, men ikke mer enn det. Alt blir bedre når mamma er frisk igjen. Jeg tror bare hun har fått julefeber. Hun stresser nok for mye. Derfor skal jeg la henne puste. Trekke inn sin egen luft og slappe av. Det tenker jeg skal gjøre susen.