11 desember

Hun er visst syk. Mamma altså. Hun er ikke helt i slaget i dag heller. Ligger sammenkrøllet i sengen . Det koker av henne. Jeg blir litt tafatt når hun blir syk. Hennes apatiske tendenser smitter over på meg. Hun er jo hjelpesløs der hun ligger. Bare vender seg et par centimeter slik at jeg kan se at øynene hennes er knepet igjen i smerte mens hun klynker. Jeg står i døråpningen og ser på det stakkarslige vesenet. Jeg spør henne om hun skal lage te til meg før jeg drar, men jeg får ikke noe fornuftig svar tilbake. Hun blir bare liggende og kvine. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg. Bestemmer meg i alle fall bare for å lage min egen frokost og gjøre meg klar for skolen. Kanskje jeg skulle lage henne en kopp te – for en gang skyld. Jeg står på kjøkkenet og kikker på skapene. Jeg vet ikke helt hvor hun har teen. Den ligger nok i et av disse skapene eller skuffene. Det er ikke jeg som har ansvaret for dette. Jeg lager ikke te, det er hennes jobb. Det slår meg at jeg aldri har gått på skolen uten at mamma har stått opp får å sende meg dit. Nå er hun syk og jeg må reparere henne. Jeg skal nok vise henne at jeg kan ta vare på meg selv, sende meg selv på skolen og ta vare på henne. Jeg må først bare finne teen. Kanskje hun ikke vil ha te? Kanskje hun er for varm for te. Hun glinset jo der hun lå. Kanskje det er lurest å gi henne noe kaldt. Noe kaldt. Det finner jeg i kjøleskapet og det er et skap jeg kjenner til. Jeg åpnet kjøleskapet og der er det ikke mye å finne. En pakke melk, noen egg og noe pålegg. Fryseren er integrert i kjøleskapet. Det er egentlig to av samme rom, bare at det ene rommet er kaldere enn det andre. Fryseren minner meg mye om hvordan det ser ut ute nå. Det er mørkt og kaldt, og er dekket med mikrosmå, nydelige krystaller som hoper seg sammen og lager et gigantisk teppe som dekker hele landskapet. Der finner jeg gjerne noe som er kaldt nok til å hjelpe mamma. Jeg åpner fryseren og det snilleste ansiktet møter meg. Snefryd. Hun står der fortsatt med navnelappen under seg. Jeg husker fødselen. 3. desember ble hun til. Det var en onsdag og jeg hentet henne fra vinduskarmen. Jeg ble moren hennes og i dag er hun 9 dager gammel. Jeg er lei av all den andre snøen som ligger ute. Det er bare for mye. Men Snefryd kan jeg kikke på når jeg ønsker det. Jeg er glad i henne. Kjenner jeg henne rett er hun ganske fornøyd med at jeg tok henne til meg, slik at hun kunne få sitt eget rom. Hun er helt sikkert glad i meg også. Jeg kan høre mammas klynking bli øke i volum. Noe kaldt. Jeg kikker på Snefryd. Hun er egentlig ganske kald. Må jeg ofre henne for å redde mamma? Jeg kan se Snefryd ikke er så fornøyd med det jeg har tenkt å gjøre. Ansiktet hennes skriker til meg om at jeg ikke skal gjøre det, men jeg er da vel lært opp til å gjøre de rette tingene. Hun må forstå at man må ofre det man er glad i for å kunne komme fremover her i livet. Moren min ligger der inne med smerter i kroppen og jeg skal redde henne. Jeg tar et fast grep om Snefryd som har smeltet sammen til hylla. Jeg må røske litt i henne for å få henne løs. Nå ligger hun godt inni neven min og jeg småløper inn på mammas soverom. Jeg stiller meg ved siden av sengen med Snefryd i mellom nevene, som jeg holder over den urolige moren min. Hun snur og vrir seg som om hun var en døende makk i en pytt. Det rødflammede håret hennes er klissvått. Jeg prøver å roe henne ned ved å fortelle henne at alt skal gå bra, at jeg er her for henne, at smertene hun føler og varmen som omgir henne snart vil bli borte. Hun åpner øynene sine litt og jeg kan se panikken i øynene hennes. Jeg setter fingrene mine inn i Snefryd og hun sprekker. Deler seg opp i milliarder av biter, som kaster seg ut i luften og daler dansende nedover igjen. De svinger seg i sirkler nedover mot mammas glødvarme overflate. Det knitrer i hvert eneste fnugg som lander. Og til slutt er mammas rom dekket med tykk tåke. Fnuggene fordampet . Så varm var hun at fnuggene fordampet og dannet denne tykke silkeluften. Mor reiser seg raskt opp i sengen. ”Hva driver du med, jente?” spør hun meg, som om hun nettopp hadde våknet opp fra en koma. Hun har sikkert mistet hukommelsen og er egentlig kjempeglad for at jeg vekket henne. Hun påpekte at jeg kom til å komme for sent til skolen. Hun var nok veldig takknemlig for at jeg valgte å komme litt seint til timen fremfor å la henne dø. Magiske Snefryd reddet henne. Jeg viste at livet hennes kom til å bety noe. Nå vil Snefryds navn leve evig i takknemlighet. Mamma lager te til meg og jeg kommer meg til skolen.

10 desember

Onsdag. Dette kjennes ut som en lette dag. Ikke så tett luft, ikke så kvelende mørke. Lettere. Det er onsdag og det er min favorittdag. Vi er beveget oss inn i den midterste dagen i uken. Vi er kommet halvveis. Vi har fått i oppgave å skrive om hva som gleder oss mest ved julen og jeg satt i timen i går å tenkte over hva jeg skulle skrive. Vi idémyldret felles i klassen og de andre guttene og jentene gledet seg (ikke overraskende) til maten, samlingen av familie og pakkene. Jeg er ikke noe fan av julemat. Jeg synes det er grisete, fettete og føler egentlig at alt smaker likt; lutefisken, ribben, kalkunen, pinnekjøttet. Uansett hva vi spiser smaker alt fettete julemat. Jeg har ikke en stor familie, bare mamma og meg, Faren min har ikke vært tilstede på evigheter og besteforeldrene mine er enten døde eller helt uinteressert i oss, eller vi i dem. Pakker får jeg ikke mye av fordi jeg ikke har mange familiemedlemmer eller stor vennekrets. Jeg liker ikke å snakke i forsamlinger så jeg prøver å la vær å delta i tankespranget. Jeg er ikke interessert i at andre mennesker som jeg ikke bryr meg om skal vite hva jeg synes om ting. De får heller bare tro at jeg er sjenert, dum eller bare lite engasjert. Uansett; vi fikk en sånn oppgave. Hva gleder jeg meg til. Jeg gledet meg til skumringen og mørket, slik at jeg klarere kunne se stjernehimmelen. Stjernene kunne godt vært klare hele året, men nå er jeg utrolig lei av mørket allerede og jeg føler meg kvalt. Tiden går så sakte. Jeg gledet meg til snøen, og den er her allerede. Nå vil jeg at den skal smelte. Jeg trenger bare Snefryd i fryseren slik at når jeg selv vil kan jeg se og kjenne snø. Kalde snøfnugg som veldig sakte smelter sammen og blir glatt og isete, mer kompakte, mens jeg stryker henne litt hardt, litt sakte. Jeg gledet meg også til alle juleluktene men nå er nesen min lei av å bli infiltrert av. Alt lukter det samme, men samtidig når en blander lukter av mandariner, nøtter, kongerøkelse, gammel julepynt, julemat og stearin, så merker en at luktene slett ikke minner om de samme tingene og jeg blir kvalm. For mange lukter, som tilhører den samme årstiden, men som egentlig ikke passer sammen. Jeg gledet meg til å sitte nede i stuen sammen med mamma for å se på julefilmer av B-klasse, produsert på 80-tallet, men det har ikke blitt gjort. Jeg sitter heller alene på rommet eller er sammen med den ene, lille vennegjengen jeg har og snakker om livets små gleder og uhygge. Mamma har heller ikke vært seg selv denne julen. Den merkelige lukten av urte-te er dypt savnet, selv om jeg egentlig hater den. Hvert år gleder jeg meg til julen, men når julen er der kommer jeg på at jeg forrige jul mislikte julen. Den varer for lenge. Og hver år varer den lengre enn forrige år.
Det er onsdag og jeg prøver å tenke positivt. De andre i klassen sitter klistret til skjermene på pc-ene sine. Skriver. Det er bare fordi de er så platoniske og enkle. De vet ikke selv at de skriver akkurat det samme som naboeleven. Uoriginale sjeler. Det er som om de kikker inn i pc-skjermen, som fungerer som en portal som fører til de andres pc-er også leser de av hverandres stiler, bytter på ordvalg, rekkefølger og skildringer og kopierer dem. Jeg sitter med hendene knyttet i fanget, kikker meg rundt, og himler med øynene under øyelokkene etter jeg har lukket dem. De trenger ikke tro at jeg er kjepphøy, selvopptatt eller ukreativ. Jeg finner ikke ut hva jeg gleder meg til, og det frister å skrive at jeg har gledet meg men at de gledene ikke gleder meg lenger fordi de har vært der for lenge og at jeg allerede er lei dem. Men jeg vil ha en god karakter og de ”overordnede” bryr seg ikke om hvor velskrevet det er eller hvor reflektert det er. De bryr seg bare om at man holder seg til oppgaven. Beveger jeg meg litt ut av kontekst blir alt galt for dem. Det irriterer meg. Kreativitet, nytenkende tanker og provokasjon er ikke tillat. Ikke på denne skolen og sikkert ikke på andre skoler. Da sitter de på lærerværelset og leser, én etter én, humrer for seg selv og har en lang diskusjon til slutt om hvorvidt dette er verdt en karakter eller ikke. De analyserer det, fordi det ikke er som de andre tekstene og de analyserer deg fordi du mest sannsynelig i den forbindelse ikke er som de andre medelevene. ”Det må være noe galt her” tenker de. Og hvis du bestemmer deg for å skrive en stil og vinkle den annerledes, og hvis lærerne bestemmer seg for å lese den i felleskap, gispe til hverandre og diskuter stoffet og at de bestemmer seg for at det er noe galt med deg; da må du inn i en elevsamtale. Du får ikke noe forvarsel, og de later som om det er normal prosedyre, og at de andre elevene også har vært med på det samme. Da blir man sittende der i en pinlig situasjon sammen med læreren sin og man må svare på de latterligste spørsmål. Jeg ønsker ikke å la det skje med meg.
Timene går uendelig sakte i dag. Den midterste dagen i uka, min favorittdag, går saktere og saktere. Jeg kikker på klokken hele tiden og til slutt legger læreren fra seg pennen, tar av seg brillene, harker og sier at vi kan begynne å pakke sammen. Endelig. Jeg har ikke skrevet et eneste ord, men satser på at det kommer etter hver. Stilen skal innleveres 15. desember og den skal være på mellom 2 og 3 sider, 12 punkts skrift i Times og 1.5 linjeavstand. Stilen skal nok leveres inn. Men jeg må først bestemme meg for om jeg skal utsette meg selv for en eventuelt dårlig karakter, eller i verste tilfelle; elevsamtalen. Jeg kan jo være heldig og slippe unna med det. Men sjansen er liten. Det er en hårfin balanse mellom å være smart original og virke som en tosk. Ikke et eneste ord er skrevet ned. La meg tenke på dette.

9 desember

Klokken er ikke begynt å ringe enda. Jeg aner ikke hva klokken er, men har følelsen av at den fortsatt er midtpå natten eller grytidlig enda, til tross for at jeg føler meg lys våken. Jeg vrir meg. Hvorfor? Jeg vet ikke. Rastløshet. Jeg snur og vender meg for ingenting. Tenker på ingenting. Ingen verdens ting. Det føles litt godt også. Får litt lyst å dundre klokken i gulvet for å stoppe tiden her og nå. Men alle vet jo at en ikke stopper tiden ved å drepe klokken. Den konstante tikkelyden minner meg om en bombe inni meg. Rastløshet som er på tur til å eksplodere. Jeg er yr. Til slutt sukker jeg dypt legger meg på rygg med armene ved siden av den magre kroppen min. Jeg løfter meg opp fra sengen og åpner vinduet på andre siden av rommet. Vidt gap. Snøstjernene danser inn mot rommet mitt, en etter en, noen i flokk. Jeg stiller meg foran vindusåpningen og lar noen smelte på kroppen min. Det salige lyset får huden min til å se utrolig glatt og feilfri ut. Lyset lager smale skygger over ribbeina mine, slik at de vises bedre. Jeg snur meg mot veggen på andre siden. Det henger et stort, tungt speil med overdådig gullramme. Ser ut som et grotesk forsøk på ramme meg inn. De hengslete armene henger som to rep på hver sin side av meg. Det lange, rødlige håret er bustete og står litt alle veier ettersom jeg har sovet ganske så urolig denne natten. Ikke har jeg bryster eller hofter. Bare en strek. En mislykket Barbiedukke. Jeg går litt vemodig tilbake til sengen. Rommet er blitt iskaldt på noen få minutter. Jeg legger meg oppå dyna og lar vinden stryke meg over brystene, magen og lårene. Jeg plasserer høyrehånden på det ene brystet og stryker i takt med vinden. Gåsehud. Jeg er jomfru Cassandra. Jeg er Cassandra som aldri før at så mye som kysset en gutt. Ikke fordi det ikke interesserer meg, men fordi jeg aldri har tenkt at jeg har hatt muligheten. Jeg vil ha Lucas, men han er som en far, storebror, onkel.. jeg vet ikke hva han føler. Jeg lukker øynene og forestiller meg at han ligger her. At vinden er hans lette fingre som stryker på meg, og at den svake ulingen ute fra er stemmen hans som hvisker søte ord til meg. Lukten av iskald jul, mandariner og røkelse minner meg om han. Jeg reiser meg opp fra sengen igjen. Vet fortsatt ikke hva klokken er, men har på følelsen av det ikke har gått mer enn et kvarter. Tiden går sakte når en ikke får sove. Jeg velger å ikke se på klokken; på den måten slipper jeg å pine meg selv. I en av de mange småskuffene som er i skrivepulten min finner jeg en fet, rød sprittusj. Jeg stiller meg foran det gigantiske speilet. Smiler sarkastisk til meg selv, får av korken på tusjen og begynner å tegne meg selv på brystet. Jeg tegner ett hjerte slik at den ene halvdelen av hjertet blir liggende flatt på det store mellomrommet mellom brystene mine og den andre halvdelen strekker seg oppover mot brystvorten. Jeg fargelegger det slik at det blir helt rødt. Deretter skriver jeg ”ged reksle geJ” på magen, slik at jeg kan speile setningen og lese hva det egentlig står; ”Jeg elsker deg.” Det er ikke en kjærlighetserklæring til meg selv. Jeg fortjener det ikke. Og jeg fortjener heller ikke Lucas. Jeg tror ikke det er så lurt at verken han eller tvillingene vet det. De burde kanskje aldri få vite hva jeg egentlig ønsker meg til jul. De må ikke lese mine øyne. Desto nærmere jeg kommer selveste juledagen, jo mer åpner mine øyne seg. De åpner meg som dører som man kan kikke inn i. Øynene mine er som vinduer rett inn til sjela og jeg skal nekte dem inngang.

8 desember

Ny uke. Ny dag på skolen. Jeg har bestemt meg for å kjøpe en stjerne til Lucas. Da vil han endelig forstå hvor mye han betyr for meg. ”Lucas Regnhagen”; det klinger fint som navn på en vakker gutt, òg til en stjerne. Lapptoppen ligger fremfor meg. De andre sitter også fremfor lapptoppen sin og de jobber for harde livet. ”Siste innspurt” kan jeg høre stemmene til lærerne si inni hodet mitt. Siste innspurt. Det er nå jeg skal kjøpe en stjerne. Jeg finner frem hjemmesiden til det svenske byrået som selger de glødende kulene. Googler det, vel og merke. ”Kjøp en stjerne” – mange linker dukker opp. Lureri. Det er bare lureri sier den entusiastiske stjerne og himmelmannen. Hmm. Vel. Jeg bryr meg ikke. Det er virkelig tanken som teller! Der er linken. http://www.globalstarregistry.org . De skal gi meg en stjerne. Jeg har ikke peiling på hva det vil koste meg.
”Stjärnpaketet - 695 SEK
Detta inkluderar ett signerat certifikat med Global Star Registrys officiella sigill som bekräftar namnet, datumet och koordinaterna på stjärnan samt en stjärnkarta över den del av himlen där din stjärna, som är inringad, befinner sig. Dessutom får du ett silverförgyllt smycke graverat med den konstellation (stjärnbild) som stjärnan ingår i samt de astronomiska koordinaterna för just din unika stjärna!”
Det er ikke så mange kroner for en stjerne, og jeg har allerede sagt at jeg skal bruke penger på de nærmeste. Jeg kikker rundt meg smånervøst. Litt redd for at noen skal se hva jeg driver med. Den store, rødblomstrete vesken fra Marimekko ligger ved siden av stolen min. Jeg fikler frem lommeboken min, som i grunn er ganske tom. Bare et usselt bankkort, der jeg på bildet ser ut som en druknet katt. Stjernen Lucas skal bestilles. Som man kan lese på beskrivelsen av bestillingen kan man se at Lucas også vil få en plakett, et smykke, som beskriver hva ildkulen heter og hvor hen den er i det store rommet. Fantastisk. Tenk deg at du hadde en stjerne! Det høres ut som en naiv barnedrøm. Hvis Lucas noen gang føler seg litt fortapt kan han kikke opp på himmelen og tenke at det er noe der ute som tilhører bare han. Han kan følge stjernenes vei. Han kan indentifisere seg meg stjernen. Han kan introdusere seg akkurat sånn; ”Hei. Jeg heter Lukas Regnhagen, og jeg har en stjerne oppkalt etter meg.” Stjernen kommer til å overleve han, og hans navn vil leve evig. Jeg vet ikke hvor lang evigheten er, men den er ganske lang. Og selv om stjernen kanskje er en døgnflue i evigheten, vil den leve lenger enn gutten.
Tvillingene henger over meg, på hver sin skulder. De kniser meg i ørene. De har nemlig funnet den perfekte gaven til meg. Jeg har fokusert så mye på gaven til Lucas at jeg nesten har glemt jentene. Jeg forteller dem ikke om gaven jeg har ordnet til Lucas. De kommer bare til å erte seg selv og plutselig finne på å la sannheten trille ut av dem. Det bryr meg ikke om de har funnet gave til meg, jeg orker ikke mase på å få vite det. Jeg er ikke tolv år lenger. Det er en stor klisjé, men jeg liker bedre å gi vekk enn å få gaver. Det er godt og nervepirrende å tenke på hva de personene du er mest glad i tenker om det du har ordnet til dem. De er liksom nødt til å bli glade fordi en har lagt mye sjel i gaven, men samtidig er det en liten bit av enselv som gnager seg over tanken på at mottakeren kanskje hater alt ved gaven. Innpakningspapiret, kortet eller til/fra-lappen, eller innholdet. ” Helt siden Adam fikk et eple av Eva, har kjønnene misforstått dette med gaver.” har Nan Robertson sagt en gang. Jeg leste det i en bok jeg har liggende på rommet et sted. Det er sant. For meg er det litt viktig at gaven ikke skal erstattes med mitt nærvær, og heller ikke være en slags unnskyldning for å få en igjen. Jeg vil bare at det skal være minneverdig for alltid. At jeg blir husket ett sted. ”Denne fikk jeg av Cassandra” – og det skal være med et smil i ansiktet.

7 desember

Samme lukta. Urten. Denne morgenen tenker jeg på pappa. Har ikke sett han på veldig lenge. Det slår meg at det er år siden sist jeg hørte fra han. Ergo; det er enda lengre siden jeg faktisk så han inn i øynene sist. Jeg gjør et oppgjør med min indre frustrasjon denne morgenen. I skrivepulten min ligger fortsatt det siste brevet jeg fikk av han. Hånden min sklir inn i den ganske smale, røde skuffen. Jeg kjenner straks det store skjellet pappa og jeg dykket etter for mange år siden, da vi var i Thailand sammen. Under skjellet ligger brevet. Klokken er fortsatt bare 09:15 og jeg har egentlig akkurat våknet. Brevet ligger nå mellom langefingeren og pekefingeren. Han hadde en veldig fin, gjenkjennelig håndskrift.
”Til mitt elskede barn.
Jeg forstår at du er sint og sår, ungen min. Det har du all grunn til. Uansett hva du tror måtte foregå inni meg så skal du alltid vite at det er du som er den viktigste personen i mitt liv. Uansett. Det som er vanskelig for meg å takle er at du er så ulykkelig. Det har du egentlig ingen grunn til å være, for du har jo både pappa og mamma, som elsker deg så mye at vi sprekker. Vi vil alltid ha hverandre og vi vil alltid være tilstede for deg, uansett hva som måtte skje. Det er det ikke alle som har. (...)” Han vet ikke hva han snakker om en gang. Bare fordi jeg ikke hadde alléverdens med tid til han, så var jeg plutselig ulykkelig. Resten av brevet bestod bare av store klissete ord, som jeg selv vet egentlig ikke fantes sted i samvittigheten hans. ”Du er i trygge hender” - fortsetter han. ”Kjærlig hilsen Papsen” – avlutter han.
Jeg er ikke ute etter spørsmål eller svar, så jeg legger brevet ned i skuffen igjen.
Det er ikke mer å fortelle om denne dagen. Søndager er alltid så uinteressante men likevel så fulle av tid til å tenke.

6 desember

Det ble langhelg på mamma og meg i går. Vi sov i noen timer, så våknet hun, så våknet jeg. Vi drakk den vanlige urte-teen og snakket aldri om hvorfor jeg ikke var på skolen den fredagen.
Hun spurte bare om vi skulle ta julehandelen i helgen og jeg sa ja. Så var vi i grunn stille hele kvelden.
Mamma og jeg går langs gatene i byen. Bygningene er pyntet med kranser, lys, hjerter og stjerner. Utstillingsvinduene viser for det meste undertøy, pyjamaser og andre typiske julesaker. Jeg smiler inni meg når jeg går der. Får litt lyst å ta hånden til mamma og være liten jente igjen. Hun har hendene sine i den store, svarte kåpen sin. Sier ingenting. Hun graver litt i lommen så tar hun opp Malboropakken, stikker munnen sin mot den og løfter opp en sigarett med tungen. Pakken legger hun tilbake i jakkelommen med den ene hånden, sigaretten henger løst i munnviken og graver etter noe i den andre lommen, med den andre hånda. Lighter. Så stopper hun et lite øyeblikk for å fyre sigaretten og kikker forsiktig opp på meg. Jeg har stoppet litt fremfor henne og kikker tilbake på henne. Når sigaretten gløder sier hun med den hengende i siden, skakk i hodet og smal i øynene; ”Ikke begynn med dette tøvet, Cassandra. Bare noe drit som ødelegger deg sakte.” Hun hadde sikkert rett, men det fikk meg ikke så veldig mye mindre lyst til å prøve. Det virker greit å ha når det er såpas kaldt ute. En slags varm røyk som rommer de tomme lungene. Har ofte tenkt på å finne en av mammas sigaretter for å smugrøyke den oppe på romme mitt. Sitte i vinduskarmen og blåse. Kan tenke meg at det er fascinerende å kunne se røyken fra den giftige rullen og røyken som oser opp fra de kalde lungene sammensveises til ett. Alt dette rekker jeg å tenke før mamma kommer gående mot meg. ”Du hører hva jeg sier?” sier hun. Jeg nikker forsiktig og sender henne et skakt smil.
Jeg har tenkt en stund på hva jeg vil gi til vennene mine. Det er ikke så lett. Det er i alle fall vanskelig å finne på noe lurt til Lucas. Han er jo en gutt, og han er et par år eldre enn meg. Men det er bare Iris, Elma, Lucas og mamma som får gaver av meg. Ikke fordi jeg er gjerrig, men fordi jeg ikke har noen andre å gi til. Men det gjør ikke så mye. Jeg kan heller bruke mer til og penger på de personene som står meg nærmest. Jeg spør mamma om råd – hun har sikkert kjøpt gaver til gutter før. Videospill, cd-er, klær, filmer og andre ”dippedutter” blir listet opp. Lucas er ikke en sånn gutt. Han er ikke materialistisk. Han liker andre ting. Kreative, morsomme, tankefulle og meningsfulle ting. Elma og Iris er litt lettere å finne noe til. Vi deler samme musikksmak og liker småplukk. Jeg har et ønske om at jeg i år skal kunne gi overraskende gaver. Noe de ville sette skikkelig pris på. Mamma og jeg går lenge sammen uten å si noe. Jeg kikker inn i utstillingsvinduer for å se om det er noe som kan likne en passende gave. Ingenting. Bare klær, klær og småplukk.
Kafé. Vi drar alltid på kafé når vi er ute å handler. Hun kjøper en espresso og jeg en Kaffe Mokka. Det er alltid slik med jenter før de begynner å drikke ren kaffe – de drikker kaffe med sjokolade i. Det gjør i alle fall jeg, i håp om at jeg snart skal like skikkelig kaffe. Vi har satt og ved et bord ved vinduet. Sitter med hver vår kopp og kikker ut på folket som spaserer forbi. ”Du kan jo kjøpe en stjerne?” sier hun plutselig. ”En stjerne?” spør jeg. Hun forteller at det er mulig å kjøpe en stjerne på himmelen og navngi den etter deg selv eller noen du er glad i. Perfekt. Det er akkurat det Lucas skal få hos med. Lucas, lyset og artistenes skytsengel skal få en stjerne av meg. Mamma visste selvsagt ikke om det var ordentlig, men hun hadde sett det på TV. Hun bruker ikke datamaskin. Jeg tar det hun sier med en klype salt, men håper at det faktisk er mulig. Tenk å ha en stjerne.

5 desember

Jeg skulker skolen i dag. Kjenner at kroppen ikke orker mer skole før jul, nå. Det kjennes ut som om mørket har blitt litt tjukkere. Som om det er litt vanskelig å puste. Jeg lar klokken ringe og øver meg på å spille syk. Hun kommer til å ile opp trappene minuttet klokken slår over 07:00 uansett. Venter. Mumler til meg selv; jeg er syk. Tror det er influensa. 07:01. Ingen mamma. Jeg venter litt til. Dersom hun ikke kommer opp i det hele tatt sier jeg bare at jeg forsov meg. Men det er ulikt henne. Hun burde komme.
Våkner ganske brått opp. Føles ut som jeg har sovet en evighet. Klokken på skrivepulten viser 09:54. Kjenner jeg får frysninger over hele kroppen. Stresset kommer som boblende lava fra mitt innerste, men ligger allikevel helt stille og ser på klokken. Holder pusten litt for å sjekke om jeg kan høre mammas lette tripping kommer opp trappen. Nei. Ikke et små mye som et knirk. Pusten kommer tilbake. Jeg har lagt det lille ullteppe under dyna for å få i meg ekstra varme. Det øyeblikket jeg kastet av meg dyna og teppet kjente jeg hvor kalt det egentlig var inne på rommet. Plasserer beina på det hårete teppet ved siden av sengen. Finner frem ei blomstrete truse i nederste skuff. I det jeg skal ta den på meg kjenner jeg at jeg er iskald på føttene. Tror kanskje jeg sov med dyna over hodet fremfor føttene. Jeg føler at jeg har litt lyst å le av akkurat det, men en dypere stemme inni meg sier at dette er ikke et artig scenario. Det er ikke morsomt at jeg har sovet med hodet under dyna, blitt blå på tærne, spilt syk og at mamma har glemt meg. Nå kommer lavaen. Den brusende lavaen har steget, og jeg kan ikke holde den inne lenger. Panikk. Jeg løper ned trappene, gjennom kjøkkenet, inn i stua og åpner døren inn til mammas soverom. Der ligger hun fortsatt. Hun sover. Jeg hører det på den tunge pusten. Et øyeblikk tror jeg at jeg har smittet henne med min innbilte sykdom. Jeg tenker ikke mer over det faktum at klokken er langt over det den burde være, og at mamma fortsatt ligger og sover. Bare legger meg på rygg ved siden av henne, stirrer litt i taket, lar pusten roe seg, så sovner jeg også.