9 desember

Klokken er ikke begynt å ringe enda. Jeg aner ikke hva klokken er, men har følelsen av at den fortsatt er midtpå natten eller grytidlig enda, til tross for at jeg føler meg lys våken. Jeg vrir meg. Hvorfor? Jeg vet ikke. Rastløshet. Jeg snur og vender meg for ingenting. Tenker på ingenting. Ingen verdens ting. Det føles litt godt også. Får litt lyst å dundre klokken i gulvet for å stoppe tiden her og nå. Men alle vet jo at en ikke stopper tiden ved å drepe klokken. Den konstante tikkelyden minner meg om en bombe inni meg. Rastløshet som er på tur til å eksplodere. Jeg er yr. Til slutt sukker jeg dypt legger meg på rygg med armene ved siden av den magre kroppen min. Jeg løfter meg opp fra sengen og åpner vinduet på andre siden av rommet. Vidt gap. Snøstjernene danser inn mot rommet mitt, en etter en, noen i flokk. Jeg stiller meg foran vindusåpningen og lar noen smelte på kroppen min. Det salige lyset får huden min til å se utrolig glatt og feilfri ut. Lyset lager smale skygger over ribbeina mine, slik at de vises bedre. Jeg snur meg mot veggen på andre siden. Det henger et stort, tungt speil med overdådig gullramme. Ser ut som et grotesk forsøk på ramme meg inn. De hengslete armene henger som to rep på hver sin side av meg. Det lange, rødlige håret er bustete og står litt alle veier ettersom jeg har sovet ganske så urolig denne natten. Ikke har jeg bryster eller hofter. Bare en strek. En mislykket Barbiedukke. Jeg går litt vemodig tilbake til sengen. Rommet er blitt iskaldt på noen få minutter. Jeg legger meg oppå dyna og lar vinden stryke meg over brystene, magen og lårene. Jeg plasserer høyrehånden på det ene brystet og stryker i takt med vinden. Gåsehud. Jeg er jomfru Cassandra. Jeg er Cassandra som aldri før at så mye som kysset en gutt. Ikke fordi det ikke interesserer meg, men fordi jeg aldri har tenkt at jeg har hatt muligheten. Jeg vil ha Lucas, men han er som en far, storebror, onkel.. jeg vet ikke hva han føler. Jeg lukker øynene og forestiller meg at han ligger her. At vinden er hans lette fingre som stryker på meg, og at den svake ulingen ute fra er stemmen hans som hvisker søte ord til meg. Lukten av iskald jul, mandariner og røkelse minner meg om han. Jeg reiser meg opp fra sengen igjen. Vet fortsatt ikke hva klokken er, men har på følelsen av det ikke har gått mer enn et kvarter. Tiden går sakte når en ikke får sove. Jeg velger å ikke se på klokken; på den måten slipper jeg å pine meg selv. I en av de mange småskuffene som er i skrivepulten min finner jeg en fet, rød sprittusj. Jeg stiller meg foran det gigantiske speilet. Smiler sarkastisk til meg selv, får av korken på tusjen og begynner å tegne meg selv på brystet. Jeg tegner ett hjerte slik at den ene halvdelen av hjertet blir liggende flatt på det store mellomrommet mellom brystene mine og den andre halvdelen strekker seg oppover mot brystvorten. Jeg fargelegger det slik at det blir helt rødt. Deretter skriver jeg ”ged reksle geJ” på magen, slik at jeg kan speile setningen og lese hva det egentlig står; ”Jeg elsker deg.” Det er ikke en kjærlighetserklæring til meg selv. Jeg fortjener det ikke. Og jeg fortjener heller ikke Lucas. Jeg tror ikke det er så lurt at verken han eller tvillingene vet det. De burde kanskje aldri få vite hva jeg egentlig ønsker meg til jul. De må ikke lese mine øyne. Desto nærmere jeg kommer selveste juledagen, jo mer åpner mine øyne seg. De åpner meg som dører som man kan kikke inn i. Øynene mine er som vinduer rett inn til sjela og jeg skal nekte dem inngang.