11 desember

Hun er visst syk. Mamma altså. Hun er ikke helt i slaget i dag heller. Ligger sammenkrøllet i sengen . Det koker av henne. Jeg blir litt tafatt når hun blir syk. Hennes apatiske tendenser smitter over på meg. Hun er jo hjelpesløs der hun ligger. Bare vender seg et par centimeter slik at jeg kan se at øynene hennes er knepet igjen i smerte mens hun klynker. Jeg står i døråpningen og ser på det stakkarslige vesenet. Jeg spør henne om hun skal lage te til meg før jeg drar, men jeg får ikke noe fornuftig svar tilbake. Hun blir bare liggende og kvine. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg. Bestemmer meg i alle fall bare for å lage min egen frokost og gjøre meg klar for skolen. Kanskje jeg skulle lage henne en kopp te – for en gang skyld. Jeg står på kjøkkenet og kikker på skapene. Jeg vet ikke helt hvor hun har teen. Den ligger nok i et av disse skapene eller skuffene. Det er ikke jeg som har ansvaret for dette. Jeg lager ikke te, det er hennes jobb. Det slår meg at jeg aldri har gått på skolen uten at mamma har stått opp får å sende meg dit. Nå er hun syk og jeg må reparere henne. Jeg skal nok vise henne at jeg kan ta vare på meg selv, sende meg selv på skolen og ta vare på henne. Jeg må først bare finne teen. Kanskje hun ikke vil ha te? Kanskje hun er for varm for te. Hun glinset jo der hun lå. Kanskje det er lurest å gi henne noe kaldt. Noe kaldt. Det finner jeg i kjøleskapet og det er et skap jeg kjenner til. Jeg åpnet kjøleskapet og der er det ikke mye å finne. En pakke melk, noen egg og noe pålegg. Fryseren er integrert i kjøleskapet. Det er egentlig to av samme rom, bare at det ene rommet er kaldere enn det andre. Fryseren minner meg mye om hvordan det ser ut ute nå. Det er mørkt og kaldt, og er dekket med mikrosmå, nydelige krystaller som hoper seg sammen og lager et gigantisk teppe som dekker hele landskapet. Der finner jeg gjerne noe som er kaldt nok til å hjelpe mamma. Jeg åpner fryseren og det snilleste ansiktet møter meg. Snefryd. Hun står der fortsatt med navnelappen under seg. Jeg husker fødselen. 3. desember ble hun til. Det var en onsdag og jeg hentet henne fra vinduskarmen. Jeg ble moren hennes og i dag er hun 9 dager gammel. Jeg er lei av all den andre snøen som ligger ute. Det er bare for mye. Men Snefryd kan jeg kikke på når jeg ønsker det. Jeg er glad i henne. Kjenner jeg henne rett er hun ganske fornøyd med at jeg tok henne til meg, slik at hun kunne få sitt eget rom. Hun er helt sikkert glad i meg også. Jeg kan høre mammas klynking bli øke i volum. Noe kaldt. Jeg kikker på Snefryd. Hun er egentlig ganske kald. Må jeg ofre henne for å redde mamma? Jeg kan se Snefryd ikke er så fornøyd med det jeg har tenkt å gjøre. Ansiktet hennes skriker til meg om at jeg ikke skal gjøre det, men jeg er da vel lært opp til å gjøre de rette tingene. Hun må forstå at man må ofre det man er glad i for å kunne komme fremover her i livet. Moren min ligger der inne med smerter i kroppen og jeg skal redde henne. Jeg tar et fast grep om Snefryd som har smeltet sammen til hylla. Jeg må røske litt i henne for å få henne løs. Nå ligger hun godt inni neven min og jeg småløper inn på mammas soverom. Jeg stiller meg ved siden av sengen med Snefryd i mellom nevene, som jeg holder over den urolige moren min. Hun snur og vrir seg som om hun var en døende makk i en pytt. Det rødflammede håret hennes er klissvått. Jeg prøver å roe henne ned ved å fortelle henne at alt skal gå bra, at jeg er her for henne, at smertene hun føler og varmen som omgir henne snart vil bli borte. Hun åpner øynene sine litt og jeg kan se panikken i øynene hennes. Jeg setter fingrene mine inn i Snefryd og hun sprekker. Deler seg opp i milliarder av biter, som kaster seg ut i luften og daler dansende nedover igjen. De svinger seg i sirkler nedover mot mammas glødvarme overflate. Det knitrer i hvert eneste fnugg som lander. Og til slutt er mammas rom dekket med tykk tåke. Fnuggene fordampet . Så varm var hun at fnuggene fordampet og dannet denne tykke silkeluften. Mor reiser seg raskt opp i sengen. ”Hva driver du med, jente?” spør hun meg, som om hun nettopp hadde våknet opp fra en koma. Hun har sikkert mistet hukommelsen og er egentlig kjempeglad for at jeg vekket henne. Hun påpekte at jeg kom til å komme for sent til skolen. Hun var nok veldig takknemlig for at jeg valgte å komme litt seint til timen fremfor å la henne dø. Magiske Snefryd reddet henne. Jeg viste at livet hennes kom til å bety noe. Nå vil Snefryds navn leve evig i takknemlighet. Mamma lager te til meg og jeg kommer meg til skolen.