6 desember

Det ble langhelg på mamma og meg i går. Vi sov i noen timer, så våknet hun, så våknet jeg. Vi drakk den vanlige urte-teen og snakket aldri om hvorfor jeg ikke var på skolen den fredagen.
Hun spurte bare om vi skulle ta julehandelen i helgen og jeg sa ja. Så var vi i grunn stille hele kvelden.
Mamma og jeg går langs gatene i byen. Bygningene er pyntet med kranser, lys, hjerter og stjerner. Utstillingsvinduene viser for det meste undertøy, pyjamaser og andre typiske julesaker. Jeg smiler inni meg når jeg går der. Får litt lyst å ta hånden til mamma og være liten jente igjen. Hun har hendene sine i den store, svarte kåpen sin. Sier ingenting. Hun graver litt i lommen så tar hun opp Malboropakken, stikker munnen sin mot den og løfter opp en sigarett med tungen. Pakken legger hun tilbake i jakkelommen med den ene hånden, sigaretten henger løst i munnviken og graver etter noe i den andre lommen, med den andre hånda. Lighter. Så stopper hun et lite øyeblikk for å fyre sigaretten og kikker forsiktig opp på meg. Jeg har stoppet litt fremfor henne og kikker tilbake på henne. Når sigaretten gløder sier hun med den hengende i siden, skakk i hodet og smal i øynene; ”Ikke begynn med dette tøvet, Cassandra. Bare noe drit som ødelegger deg sakte.” Hun hadde sikkert rett, men det fikk meg ikke så veldig mye mindre lyst til å prøve. Det virker greit å ha når det er såpas kaldt ute. En slags varm røyk som rommer de tomme lungene. Har ofte tenkt på å finne en av mammas sigaretter for å smugrøyke den oppe på romme mitt. Sitte i vinduskarmen og blåse. Kan tenke meg at det er fascinerende å kunne se røyken fra den giftige rullen og røyken som oser opp fra de kalde lungene sammensveises til ett. Alt dette rekker jeg å tenke før mamma kommer gående mot meg. ”Du hører hva jeg sier?” sier hun. Jeg nikker forsiktig og sender henne et skakt smil.
Jeg har tenkt en stund på hva jeg vil gi til vennene mine. Det er ikke så lett. Det er i alle fall vanskelig å finne på noe lurt til Lucas. Han er jo en gutt, og han er et par år eldre enn meg. Men det er bare Iris, Elma, Lucas og mamma som får gaver av meg. Ikke fordi jeg er gjerrig, men fordi jeg ikke har noen andre å gi til. Men det gjør ikke så mye. Jeg kan heller bruke mer til og penger på de personene som står meg nærmest. Jeg spør mamma om råd – hun har sikkert kjøpt gaver til gutter før. Videospill, cd-er, klær, filmer og andre ”dippedutter” blir listet opp. Lucas er ikke en sånn gutt. Han er ikke materialistisk. Han liker andre ting. Kreative, morsomme, tankefulle og meningsfulle ting. Elma og Iris er litt lettere å finne noe til. Vi deler samme musikksmak og liker småplukk. Jeg har et ønske om at jeg i år skal kunne gi overraskende gaver. Noe de ville sette skikkelig pris på. Mamma og jeg går lenge sammen uten å si noe. Jeg kikker inn i utstillingsvinduer for å se om det er noe som kan likne en passende gave. Ingenting. Bare klær, klær og småplukk.
Kafé. Vi drar alltid på kafé når vi er ute å handler. Hun kjøper en espresso og jeg en Kaffe Mokka. Det er alltid slik med jenter før de begynner å drikke ren kaffe – de drikker kaffe med sjokolade i. Det gjør i alle fall jeg, i håp om at jeg snart skal like skikkelig kaffe. Vi har satt og ved et bord ved vinduet. Sitter med hver vår kopp og kikker ut på folket som spaserer forbi. ”Du kan jo kjøpe en stjerne?” sier hun plutselig. ”En stjerne?” spør jeg. Hun forteller at det er mulig å kjøpe en stjerne på himmelen og navngi den etter deg selv eller noen du er glad i. Perfekt. Det er akkurat det Lucas skal få hos med. Lucas, lyset og artistenes skytsengel skal få en stjerne av meg. Mamma visste selvsagt ikke om det var ordentlig, men hun hadde sett det på TV. Hun bruker ikke datamaskin. Jeg tar det hun sier med en klype salt, men håper at det faktisk er mulig. Tenk å ha en stjerne.