7 desember

Samme lukta. Urten. Denne morgenen tenker jeg på pappa. Har ikke sett han på veldig lenge. Det slår meg at det er år siden sist jeg hørte fra han. Ergo; det er enda lengre siden jeg faktisk så han inn i øynene sist. Jeg gjør et oppgjør med min indre frustrasjon denne morgenen. I skrivepulten min ligger fortsatt det siste brevet jeg fikk av han. Hånden min sklir inn i den ganske smale, røde skuffen. Jeg kjenner straks det store skjellet pappa og jeg dykket etter for mange år siden, da vi var i Thailand sammen. Under skjellet ligger brevet. Klokken er fortsatt bare 09:15 og jeg har egentlig akkurat våknet. Brevet ligger nå mellom langefingeren og pekefingeren. Han hadde en veldig fin, gjenkjennelig håndskrift.
”Til mitt elskede barn.
Jeg forstår at du er sint og sår, ungen min. Det har du all grunn til. Uansett hva du tror måtte foregå inni meg så skal du alltid vite at det er du som er den viktigste personen i mitt liv. Uansett. Det som er vanskelig for meg å takle er at du er så ulykkelig. Det har du egentlig ingen grunn til å være, for du har jo både pappa og mamma, som elsker deg så mye at vi sprekker. Vi vil alltid ha hverandre og vi vil alltid være tilstede for deg, uansett hva som måtte skje. Det er det ikke alle som har. (...)” Han vet ikke hva han snakker om en gang. Bare fordi jeg ikke hadde alléverdens med tid til han, så var jeg plutselig ulykkelig. Resten av brevet bestod bare av store klissete ord, som jeg selv vet egentlig ikke fantes sted i samvittigheten hans. ”Du er i trygge hender” - fortsetter han. ”Kjærlig hilsen Papsen” – avlutter han.
Jeg er ikke ute etter spørsmål eller svar, så jeg legger brevet ned i skuffen igjen.
Det er ikke mer å fortelle om denne dagen. Søndager er alltid så uinteressante men likevel så fulle av tid til å tenke.