19 desember

Jeg våkner opp ved siden av mamma og det første jeg tenker på er Lucas. Hvor er han når jeg trenger han? Han er som regel alltid til stede og han bruker alltid å ta kontakt. Jeg holder som regel knyst og lat han finne meg. Nå har jeg gått meg vill i skogen og jeg trenger at han finner meg. Hvor er han når jeg trenger han? Jeg har behov for han. Han er et behov som natten behøver dagen, som blomstrene behøver biene, og som en færing behøver årer. Jeg snur meg mot mamma. Øynene hennes er lukket. Jeg har blitt immun mot den bittersøte lukten. Den plager meg ikke lenger. Mammas pakke med Malboro ligger på nattbordet. Jeg strekker armen som ligger lengst unna pakken og lemper den over dyna. Det virker naturlig å strekke etter pakningen med denne armen, selv om det kanskje ville vært mer logisk å bruke armen som er nærmest. Jeg kikker litt på røykpakken. Vender litt på den. Rister på den. Det er bare en igjen. ”Røyk inneholder benzen, nitrosaminer, formaldehyd og blåsyre.” Det er visst farlig. Hvis ikke Lucas på en eller annen måte innen fem minutter viser tegn til liv må jeg røyke denne sigaretten, tenker jeg. Jeg venter. Klokken går. Jeg ligger med alle musklene i kroppen spent i vente om hva som kommer til å skje. Røykpakken ligger på brystkassen min, armene liggende på siden, hodet mitt delvis løftet opp mot veggen foran meg. Klokken går. Klokken kommer. Tiden går. Tiden kommer. Fem minutt har gått. Ingenting har skjedd. Jeg senker hodet igjen. Faen. Ikke tegn til liv. Bokstavelig talt. Her lå jeg alene, men ikke alene. Livet har passert og jeg åpner den hvite og røde esken med Malboro. Den ene sigaretten som skal føre meg inn i mørket. Faen. Lighteren ligger selvfølgelig også på nattbodet. Det er en vanlig, billig lighter med Rema 1000-logo på. Jeg skjelver litt i hånden når jeg fører sigaretten mot munnen. Fyrer. Jeg har lært at når man først skal lære å røyke så skal man trekke inn og si ”eplekake” på innpust. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er sikkert et passelig langt ord. Et smakfult ord er det i alle fall. Jeg prøver. ”Eplekake”, sier jeg mens jeg kjenner at tårekanalene mine blir tette. Det oppstår et par tørre host, men den lille smerten som følger med er egentlig ganske behagelig. Det svir litt i halsen. Røyken legger seg som en kappe rundt øyeballene mine. Jeg ser ingenting og lukten av mammas kalde kropp og passerende sykdom forsvinner litt. Jeg ligger der og kikker på klokken og vet ikke helt om jeg skal være glad eller trist for det som har skjedd. Jeg føler egentlig ikke så mye og føler heller ikke for å gjøre så mye. I morgen er en ny dag. Kjør over denne. Visk den vekk fra fortiden og glem den i fremtiden.