10 desember

Onsdag. Dette kjennes ut som en lette dag. Ikke så tett luft, ikke så kvelende mørke. Lettere. Det er onsdag og det er min favorittdag. Vi er beveget oss inn i den midterste dagen i uken. Vi er kommet halvveis. Vi har fått i oppgave å skrive om hva som gleder oss mest ved julen og jeg satt i timen i går å tenkte over hva jeg skulle skrive. Vi idémyldret felles i klassen og de andre guttene og jentene gledet seg (ikke overraskende) til maten, samlingen av familie og pakkene. Jeg er ikke noe fan av julemat. Jeg synes det er grisete, fettete og føler egentlig at alt smaker likt; lutefisken, ribben, kalkunen, pinnekjøttet. Uansett hva vi spiser smaker alt fettete julemat. Jeg har ikke en stor familie, bare mamma og meg, Faren min har ikke vært tilstede på evigheter og besteforeldrene mine er enten døde eller helt uinteressert i oss, eller vi i dem. Pakker får jeg ikke mye av fordi jeg ikke har mange familiemedlemmer eller stor vennekrets. Jeg liker ikke å snakke i forsamlinger så jeg prøver å la vær å delta i tankespranget. Jeg er ikke interessert i at andre mennesker som jeg ikke bryr meg om skal vite hva jeg synes om ting. De får heller bare tro at jeg er sjenert, dum eller bare lite engasjert. Uansett; vi fikk en sånn oppgave. Hva gleder jeg meg til. Jeg gledet meg til skumringen og mørket, slik at jeg klarere kunne se stjernehimmelen. Stjernene kunne godt vært klare hele året, men nå er jeg utrolig lei av mørket allerede og jeg føler meg kvalt. Tiden går så sakte. Jeg gledet meg til snøen, og den er her allerede. Nå vil jeg at den skal smelte. Jeg trenger bare Snefryd i fryseren slik at når jeg selv vil kan jeg se og kjenne snø. Kalde snøfnugg som veldig sakte smelter sammen og blir glatt og isete, mer kompakte, mens jeg stryker henne litt hardt, litt sakte. Jeg gledet meg også til alle juleluktene men nå er nesen min lei av å bli infiltrert av. Alt lukter det samme, men samtidig når en blander lukter av mandariner, nøtter, kongerøkelse, gammel julepynt, julemat og stearin, så merker en at luktene slett ikke minner om de samme tingene og jeg blir kvalm. For mange lukter, som tilhører den samme årstiden, men som egentlig ikke passer sammen. Jeg gledet meg til å sitte nede i stuen sammen med mamma for å se på julefilmer av B-klasse, produsert på 80-tallet, men det har ikke blitt gjort. Jeg sitter heller alene på rommet eller er sammen med den ene, lille vennegjengen jeg har og snakker om livets små gleder og uhygge. Mamma har heller ikke vært seg selv denne julen. Den merkelige lukten av urte-te er dypt savnet, selv om jeg egentlig hater den. Hvert år gleder jeg meg til julen, men når julen er der kommer jeg på at jeg forrige jul mislikte julen. Den varer for lenge. Og hver år varer den lengre enn forrige år.
Det er onsdag og jeg prøver å tenke positivt. De andre i klassen sitter klistret til skjermene på pc-ene sine. Skriver. Det er bare fordi de er så platoniske og enkle. De vet ikke selv at de skriver akkurat det samme som naboeleven. Uoriginale sjeler. Det er som om de kikker inn i pc-skjermen, som fungerer som en portal som fører til de andres pc-er også leser de av hverandres stiler, bytter på ordvalg, rekkefølger og skildringer og kopierer dem. Jeg sitter med hendene knyttet i fanget, kikker meg rundt, og himler med øynene under øyelokkene etter jeg har lukket dem. De trenger ikke tro at jeg er kjepphøy, selvopptatt eller ukreativ. Jeg finner ikke ut hva jeg gleder meg til, og det frister å skrive at jeg har gledet meg men at de gledene ikke gleder meg lenger fordi de har vært der for lenge og at jeg allerede er lei dem. Men jeg vil ha en god karakter og de ”overordnede” bryr seg ikke om hvor velskrevet det er eller hvor reflektert det er. De bryr seg bare om at man holder seg til oppgaven. Beveger jeg meg litt ut av kontekst blir alt galt for dem. Det irriterer meg. Kreativitet, nytenkende tanker og provokasjon er ikke tillat. Ikke på denne skolen og sikkert ikke på andre skoler. Da sitter de på lærerværelset og leser, én etter én, humrer for seg selv og har en lang diskusjon til slutt om hvorvidt dette er verdt en karakter eller ikke. De analyserer det, fordi det ikke er som de andre tekstene og de analyserer deg fordi du mest sannsynelig i den forbindelse ikke er som de andre medelevene. ”Det må være noe galt her” tenker de. Og hvis du bestemmer deg for å skrive en stil og vinkle den annerledes, og hvis lærerne bestemmer seg for å lese den i felleskap, gispe til hverandre og diskuter stoffet og at de bestemmer seg for at det er noe galt med deg; da må du inn i en elevsamtale. Du får ikke noe forvarsel, og de later som om det er normal prosedyre, og at de andre elevene også har vært med på det samme. Da blir man sittende der i en pinlig situasjon sammen med læreren sin og man må svare på de latterligste spørsmål. Jeg ønsker ikke å la det skje med meg.
Timene går uendelig sakte i dag. Den midterste dagen i uka, min favorittdag, går saktere og saktere. Jeg kikker på klokken hele tiden og til slutt legger læreren fra seg pennen, tar av seg brillene, harker og sier at vi kan begynne å pakke sammen. Endelig. Jeg har ikke skrevet et eneste ord, men satser på at det kommer etter hver. Stilen skal innleveres 15. desember og den skal være på mellom 2 og 3 sider, 12 punkts skrift i Times og 1.5 linjeavstand. Stilen skal nok leveres inn. Men jeg må først bestemme meg for om jeg skal utsette meg selv for en eventuelt dårlig karakter, eller i verste tilfelle; elevsamtalen. Jeg kan jo være heldig og slippe unna med det. Men sjansen er liten. Det er en hårfin balanse mellom å være smart original og virke som en tosk. Ikke et eneste ord er skrevet ned. La meg tenke på dette.