3 desember

Det er onsdag morgen, min favorittdag! Da vet jeg at jeg er halvveis i skoleplanen og nærmere helgen. Onsdag er min lillelørdag. Og dessuten så har jeg dramatimer etter skolen i dag. Jeg elsker onsdager! Odins dag skal feires. Til min store overraskelse hadde det snødd denne natten og jeg våknet klokken 07:00 og oppdaget at vinduet mitt ikke lenger var dekket av bare rim og frost, men også snø. Jeg kaster meg opp fra sengen og åpner vinduet på vidt gap. Jeg lager en ganske stor snøball og løper ned trappene og inn på kjøkkenet. Mamma hadde merkelig nok ikke våknet opp enda, men det tenkte jeg ikke på i iveren. Hun hadde lagt kryddernellik i en skål på benken. Det dufter av jul. Jeg tar tre små frø og lirker de forsiktig inn i snøballen, slik at den ikke sprekker. Deretter legger jeg den inn i fryseren. Snøballen skulle representere 3 desember; da snøen endelig hadde landet. Ved tilfeldighet så snøballen ut som et lite ansikt. De to øverste frøene svar nesten like store og runde i formen, men det frøet som var plasser under dem var litt deformert, litt lang. En liten smilemunn. Så måtte jeg smile litt til det lille ansiktet. I den ene kjøkkenskuffen fant jeg frem en liten post-it. På den skrev jeg ”Snefryd” med blokkbokstaver. Under skrev jeg med mindre skrift, ikke blokkbokstaver; ”Født: 3 desember”. Jeg henger lappen på kanten av den ene hylla i fryseren. Vi har ikke sånn stor fryser som mange har. Bare et sånn lite som er integrert i kjøleskapet. Lappen ville ikke feste seg, så jeg finner frem litt tape som jeg klistrer delvis på lappen og delvis over kanten, så flytter jeg Snefryd litt fremover, slik at hun står rett over navneskiltet sitt. Klokken er 07:15, og det går opp for meg at mamma ikke har våknet enda. Kroppen min var kald. Fryseren hadde lagt et kaldt, luftig teppelag over den nakne huden min. Mamma har soverom nede, ved siden av stuen. Jeg går inn i stuen og tar teppet som ligger i sofaen og kaster det over skuldrene. Jeg ser rundt meg. Det er julestemning her. Lykter, nisser, glitter. Vi har ikke fått opp noe juletre enda. Vi er alltid litt seine med juletreet. Jeg åpner døra til soverommet til mamma. Det er bekmørkt der inne, men jeg kan se at hun ligger under dyna. Den bleke foten hennes , som hun har lagt over dyna, og de bleke armene lyser. Jeg setter meg på sengekanten hennes og stryker henne på armen. Hun lager litt smågrynt og åpner øynene halvveis. ”Hva er klokken?” sier hun og idet hun skal snu vekkeklokken som står på nattbordet faller den i bakken. ”Den er mer enn nok. Men du trenger ikke stå opp så tidlig i dag. Jeg fikser det selv i dag” sier jeg til henne. Hun trenger egentlig aldri å stå opp sammen med meg, men hun gjør det allikevel fordi hun liker å holde meg med selvskap før jeg skal på skolen. Hun er uføretrygdet på grunn av en skade i ryggen. Det er vel egentlig til hennes store glede å bruke litt tid sammen med meg, og det er som regel bare på morgenen vi er sammen. Hun er tydeligvis veldig trøtt denne morgenen fordi hun reagerer ikke så mye, så snur hun seg med ryggen til meg. Da er det ikke stort mye å gjøre enn bare å la henne være.
Etter at jeg hadde fått på meg klær og pusset tenne måtte jeg bare se på Snefryd en siste gang før jeg gikk. Hun står det fortsatt og smiler til meg. Jeg forteller henne at jeg skal ut å hilse på alle vennene hennes og hun ber meg om å hilse. Jeg håper virkelig ikke at hun føler seg ensom der inne. Lyset går av i det jeg lukker døren. Hun er vel vant til mørket. Jeg håper i alle fall det.