2 desember

Jeg våknet midt på natten. Våknet plutselig. Det er i grunn det eneste negative med desember. Julestemningen gir meg veldig mye ”agginasjon”. Den følelsen gjør at jeg sover lite. Det er ikke et eksisterende ord, egentlig. Bare Lucas som fant det på. Agginasjon er den følelsen som er det omvendte av aggresjon. Det er en masse gode energier som omfavner hele kroppen og gjør deg så rastløs, på en god måte, at man ikke kan sitte stille. Litt som en overivrig iver! Den følelsen sitter jeg med nå. Ser ut vinduet og skulle ønske at mine beste venner kunne være her å dele den deilige julestemningen med meg. Det ser ut som om stjernene har falt ned fra himmelen og laget bilder i bakken. Bakken glinser. Den smiler til meg. Jeg må nesten ta på meg de altfor store brillene som ligger på skrivepulten for å få meg alle detaljene. Så får jeg veldig lyst til å åpne vinduet litt for å kjenne frosten på den nakne kroppen, men jeg gjør det ikke. Blir bare sittende og drømme. Jeg har lyst til å danse. Sammen med Elma, Iris og Lucas. Vi skulle danset denne natten. Alver skulle sydd meg en nydelig kjole i edderkoppspinn, så skulle vi danset sammen i skogen. Vi skulle ha danset sammen med alvene, nakne og lette i fuktig jord. Så skulle vi sove sammen som tre spedbarn i en og samme vugge. Drømmene våre skulle kombineres til ett slik at vi sammen kunne dele en eventyrlig søvn. Dette sitter jeg og tenker da jeg fester blikket på mandarinen. Den jeg fikk av mamma i går morrest, ligger uspist på skrivepulten. Jeg strekker meg for å ta den, men jeg treffer den bare med fingertuppene og det ender med at den triller ned på gulvet og under sengen min. Jeg lener overkroppen min over sengekanten og håper jeg kan se den der under ett sted. Det går plutselig opp for meg at jeg har kjempemasse ubrukt plass under senga. Jeg drar med meg ett lilla ullteppe som ligger i hjørnet av sengen, pakker jeg det rundt meg og legger meg på gulvet. Jeg er nødt til å krype under sengen for å finne mandarinen, så jeg legger meg på rygg og drar meg inn under sengen. Mandarinen ligger selvfølgelig helt innerst . Til slutt ligger jeg altså helt under. Midt under sengen. Det lukter annerledes under der enn deg gjør ellers i rommet. Føles annerledes. Luften er litt tyngre, men det er ikke dyster, slik mange kanskje skulle tro det var. Mens jeg ligger å funderer over det nye universet jeg har oppdaget kommer mamma inn på rommet. Jeg sier ingenting og venter i spenning. Hun trasker rundt på rommet mitt barbeint. Hun har rosa neglelakk på tåneglene. Matcher den burgunderfargede morgenkåpen hennes, som jeg også kan se litt av fra denne vinkelen. Hun labber litt rundt først, men så virker det som om hun reier opp sengen min. Det er noe nytt. Så setter hun seg på kne og kikker under sengen. Hun visste at jeg lå der. Kanskje en slags morsintuisjon. Hun holder fast på det samme smilet som hun hadde morgenen før og det overrasker meg nok en gang. ”Hei” sier hun. Hun rekker frem hånden sin, uten mandarin denne gang. Jeg legger hånden min i hennes, så klemmer hun den hardt. Jeg trodde et øyeblikk at hun skulle fiske meg ut derfra, men hun slapp meg etter noen sekunder og det føltes bare naturlig og henge med. Akkurat som fisken ikke lenger kan se kroken, så kjenner jeg fortsatt den usynelige hyssingen dra meg opp fra havet.
Den samme dagen, bare senere på kvelden, samlet jeg gjengen og tok dem med under sengen. Vi lå alle fire under sengen, spiste hver vår mandarin og jeg fortalte dem om drømmen min. Det er mange svar som skal søkes i juletiden. Det er som om jeg oppdager og lærer nye ting ved meg selv steg for steg. Litt og litt for hver jul som kommer. Kanskje svaret ligger nettopp der i hvor spørsmålet stilles? Kanskje svaret skapes når spørsmålet finner sted? Hvis man ikke undrer seg over det som er større enn en selv så vil man heller ikke finne svaret man søker. Der det ikke settes spørsmålstegn vil det heller ikke oppstå et svar.