1 desember

Dette er min kalender. Cassandra Øverås’ egen julekalender. Det er 1 desember og jeg våkner ganske brått av vekkeklokken som skriker i ørene mine klokken 07:00. Jeg kjenner lukten av mammas sterke te nede fra kjøkkenet. Den er bitende. Ikke en sånn god te-lukt som sikkert er kjempefin å våkne opp til, men mer som en medisin. En urte eller noe. Naken. Jeg sover alltid naken. Det er vinter nå, men det betyr ikke noe. Plasserer beina ned på ullteppet ved siden av sengen, trekker pusten dypt inn. Jeg kikker ut av vinduet. Det har ikke begynt å snø så mye enda, men det ligger et tynt lag med rim, som krystalliserer vinduet. Mens jeg kikker ut av vinduet bøyer jeg nakken sakte bakover mot skulderbladene. Jeg elsker måten det lange håret mitt kiler meg midt på ryggen. Så kommer hun selvfølgelig inn og maser om at jeg må få på meg noe klær og komme meg ut til livet. Hun hater at jeg sover naken, og ikke minst at jeg sitter en evighet og slumrer ved sengekanten. Men i dag er hun litt blidere enn vanlig. Hun har med seg en mandarin og kongerøkelse. Hun strekker ut hånden med mandarinen inn og jeg strekker ut armen min for å ta i mot den. Sitter der i noen sekunder og stirrer på mandarinen, holder hånden min under den. Hun holder den lett inni håndflaten sin og det virker nesten som hun venter på at hun skal miste den og at den skal falle rett inn i min hånd. Jeg kikker opp på henne og hun sender meg et av de smilene jeg sjelden ser. Akkurat der; 1 desember, i lukten av urte-te, kongerøkelse og mandarin, innser jeg hvor vakker hun egentlig er. Moren min, som har flammende rødt, krusete hår, grønne øyne som bare det ferskeste gresset kan sammenlikne seg med, har aldri vært vakrere for meg enn akkurat nå. Hun slipper mandarinen og forteller meg at teen venter. Pakken med kongerøkelse har hun satt på den røde skrivepulten min. Hun forventer nok at jeg kommer rett hjem etter skolen, går på rommet mitt, fyrer røkelse og setter på nye musikk.
Hun hadde rett. Vi kjenner ikke hverandre så godt, men hun vet hvordan jeg fungerer. Skolen er for meg bare en pause som jeg må være gjennom for å kunne sette i gang livet igjen. Som når det alltid er et lite sekund med stillhet mellom hver sang, bare for å kunne skildre forskjellen. Det er sjeldent jeg er alene hjemme. Spesielt nå i juletidene. Kanskje det har noe med at juleferien snart er på vei og vi føler vi må tilbringe litt tid sammen før alle går hver sine veier. Det bruker å være Lucas, Iris og Elma og meg. Det var det i kveld også. Bare oss fire, musikken, røkelsen og tanken på at det allerede er desember. Iris og Elma er tvillingsøstrene i klassen. At noen skal være så heldig å få to nydelige døtre som disse, er en ubeskrivelig tanke. De bruker å fortelle hvor viktig julen er for dem, fordi de alltid fikk høre at de ble skapt av lyset. Derfor navnene Iris og Elma som betyr ”regnbue” og ”lys”. Lucas er et par år eldre enn oss. Han er storebroren til tvillingene. Han er vår skytsengel. ”Artistenes skytsengels” ;som han selv kaller seg. Det er det desember dreier seg om for meg; historier. Historier som får meg til å håpe at jeg er en del av noe større. Noe som er mye større enn meg selv. Jeg føler meg knyttet til disse tre menneskene på en sånn ubeskrivelig og usannsynelig spirituell måte. Denne kvelden benyttet vi oss sjansen til å utforske solene, planetene og alle stjernene i universet. Og vi skulle finne ut at det ikke var annet liv der ute og at vi skulle være alene. Det skulle være opp til oss å bli alle de tingene vi hadde forestilt oss om å finne.